Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

faste formann og ble rekruttert blant rådmennene, men noe klart skille i ansvar og oppgaver
var det ellers ikke mellom de to gruppene av øvrighetspersoner. Borgermestrene kunne
imidlertid handle med en viss selvstendighet på byens vegne i hastesaker, og de hadde
sterkere befatning med byens daglige administrasjon. Både rådmenn og borgermestre var
utnevnt av kongen gjennom lensherren, og ikke valgt av borgerne, men blant dem.
Nærdemokrati og kommunalt selvstyre var det altså ikke tale om, bortsett fra at byens skatter
ble utlignet på borgerne etter innstilling fra valgte takserborgere. I noen år omkring 1600
virket imidlertid et utvalg på 24 valgte borgere som pressgruppe overfor byens myndigheter.
Administrasjonen var ytterst beskjeden. Byens fast ansatte tellet bare en håndfull
menn: byskriveren til å gjøre kontorarbeidet, og byfogden med sine svenner til å ta seg av
politioppgaver og rettspleie (Sprauten 1992:91-109).
Befolkningen
Den viktigste enheten i bysamfunnet var husstanden. De ca. 3000 innbyggerne fordelte seg
på omkring 500 husstander, hvis stilling ble bestemt av husfarens posisjon. De fleste var
borgere, det vil si selvstendig næringsdrivende innen handel eller håndverk. Borgerne var
formelt likestilt, men det var en økonomisk kløft mellom rike kjøpmenn og jevne
håndverkere. Borgerbrevet var adgangsbilletten til å drive næring og delta i byens styre, men
innebar også forpliktelser til å betale skatt og bidra til byens forsvar. Over borgerskapet i rang
sto en fåtallig gruppe av adel og øvrighet, de fleste geistlige. Bare en håndfull adelsfolk holdt
til i Oslo, mange var dansker som for kortere tid hadde stillinger i kanslerens eller lensherrens
administrasjon eller i rettsvesenet. Geistligheten omfattet biskop, sogneprest, slottsprest,
kapellan, klokker og kantor, og lærerstaben ved Oslo skole (Sprauten 1992:85-90).
Under den sammensatte borgerstanden fantes et bunnskikt av folk uten borgerlig
næring – tjenestefolk og arbeidere. Hovedregelen i det gamle standssamfunnet var at alle som
bodde i byen skulle inngå i en borgerlig husstand, hvor husherren, borgeren, hadde ansvar for
alle. Tjenestefolk var en del av husstanden, og noen arbeiderklasse skulle egentlig ikke
finnes. Men i virkeligheten fantes det alltid et ganske stort skikt av dagarbeidere og folk uten
fast tjenesteforhold, og dessuten en betydelig gjennomtrekk av ”løsgjengere” og omstreifere.
Mange av disse hadde tilhold utenfor byens grenser, i forstedene som var begynt å vokse opp
i Pipervika, langs Akerselva eller på Akersneset rundt Akershus.
Bebyggelsen i Oslo
Fig. 2.1
Oslo avbildet på relieff på Fredrik IIs sarkofag i Roskilde domkirke. Sarkofagen av marmor viser scener fra
kongens militære bedrifter, og ett relieff avbilder Oslo og Akershus under kampene mot svenske tropper i 1567.
Det gir sannsynligvis et idealisert bilde av bebyggelsen i Oslo slik byen ble gjenreist etter krigen. Det er
tvilsomt om den faktisk hadde palisader og byport som vist, og Hallvardskirken ser ut til å være speilvendt.
50