Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Trapper
Gatedører var sjeldne, og derfor også gatetrapper. På 1600-tallet og 1700-tallet forekom de
mest i forbindelse med kramboder. Bare herskapelige hus hadde en sjelden gang gatedør med
tilhørende trapp, neppe de jevne borgerhusene som er avhandlingens tema. Tidlige gatedører
kjennes fra Rådhusgaten 5, Tollbodgaten 1 fra omkring 1710, og noe senere fra Collettgården,
Kirkegaten 15. I alle disse eksemplene opptrer inngangene i monumental sammenheng. Den
opprinnelige utformingen av trappene er ukjent for all tre; de eldste fotografiene viser dem
bare etter ombygging.
I denne forbindelse er det verdt å minne om at mange hus hadde vesentlig høyere
kjellere i byens første tid, se kap. 4.2.2. Det betydde at eventuelle trapper mot gaten ville bli
svært lange og plasskrevende, og rettløpstrapper vinkelrett på fasaden nesten utelukket. Til
kramboder i slike situasjoner kunne det imidlertid bli laget temmelig lange trapper langs
veggen, slik de vises på eldre fotografier, for eksempel fra Prinsens gate 19.
Bakgården var adkomstsiden hos de fleste. For hus i én etasje var det som oftest bare
noen få trappetrinn opp til inngangsdøren. Men når kjelleren raget høyt over terrenget, kunne
man gripe til den løsningen som ellers var den gjengse for hus i to etasjer. Utvalgsgården
Fred. Olsens gate 13 har, til tross for bare én etasje, en fullt utbygget svalgang langs
bakveggen. Fordelen var at ett trappeløp kunne gjøre tjenesten, og likevel gi individuell
adgang til hvert rom i etasjen. Trolig var lavtliggende svalganger mer alminnelige i eldre tid.
Hus i to etasjer ble gjennom undersøkelsesperioden vanligere. Én løsning for adkomst
til annen etasje var å legge trappeløpet til en særskilt bygningskropp, som et utbygg eller tårn
med vindeltrapp. Dette var den herskapelige modellen med middelalderlige aner, lånt fra
adelens og øvrighetens boliger, og representert i Christiania ved tårnene på Akershus slott. I
den borgerlige bebyggelsen fikk den bare noen få utslag. Noen borgerhus hadde trappetårn:
Rådhusgaten 7 og 9, Dronningens gate 15 og Kongens gate 1. Et lignende tårn hadde også
byens første rådhus, Nedre slottsgate 1, på Jacob Conings byprospekt fra 1698 (fig. 4.10). Til
samme kategori må kanskje regnes trappehuset på Rådhusgaten 19. Men det var resultatet av
en senere ombygging omkring 1650-60, formodentlig byens eldste trappehus med repostrapp
eller ”italiensk” trapp (Berg 1936:33-36). Men frittstående trappetårn eller trappehus forble
sjeldne. Hovedregelen var en mer eller mindre åpen trapp inne i eller i tilknytning til en sval
langs bakgårdssiden. Slik var den opprinnelige løsningen både i Rådhusgaten 7 95 og 19.
En tanke som sjelden falt noen inn før 1700, var å legge trapperommet innenfor selve
bygningskroppen i mur, bindingsverk eller laft. Slike ideer fikk ikke gjennomslag før de eldre
plantypene med gjennomgående rom på rekke ble avløst av planer med dobbeltrom og
midtgang. Den tradisjonelle løsningen var svalen langs hele eller deler av overetasjen, med
trappeløpet innarbeidet, og med mulighet til å gi alle rom direkte og likeverdig adkomst
utenfra.
Svalganger
Som type regner man at svalgangshuset oppsto i middelalderens byer og tidlig ble importert
og tilpasset norsk lafteteknikk, bl.a. på Bryggen i Bergen. I 1600-årene var typen utbredt i
Trondheim og i byene på Østlandet, og etterhvert også i landdistriktene – i første omgang hos
adelen, slik det er gjort rede for på side 52 og 104.
Den eldste påviste svalgang fantes på Rådhusgaten 19 før den ble avløst av det
nåværende trappetilbygget. Arno Berg mener at den hang som en åpen balkong, uten
overdekning, langs det meste av bakveggen på hovedhuset. Opp til denne førte en rettløpet
trapp i forlengelsen ut mot Torget, også denne uten tak over (Berg 1936:31). De fleste
95 Byantikvarens arkiv, planrekonstruksjoner ved Manfred Rode, 1974-79.
253