Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

knowledge, to be swallowed and regurgitated by the historian’s mind”, slik Collingwood har
advart mot. Alt er ”evidence” hvis historikeren kan bruke det, og hvis han stiller de riktige
spørsmålene til det. Man må lære å utnytte alle slags erkjente fakta, også slike som andre har
løftet frem, men ikke selv utnyttet til fulle (Collingwood 1976:246-248).
1.6 Forskningsfeltet
1.6.1 Bygningshistorie som vitenskapelig disiplin
Røttene
Avhandlingen knytter seg til en forskningstradisjon som i Skandinavia går tilbake til midten
av 1800-tallet. I Norge begynte bygningshistorisk forskning i moderne forstand med presten
Eilert Sundt og hans artikkelsamling om byggeskikkene på bygden. Det var for øvrig han
som lanserte begrepet ’byggeskikk’, som snart ble uunnværlig for både norske og danske
forskere. Den andre samtidige pionéren var antikvar Nicolay Nicolaysen, som redigerte
Fortidsminneforeningens årbøker og plansjeverk og skrev mye av artikkelstoffet. Den tredje
forfatter som bidro til å konstituere disiplinen, var kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson med
sitt verk om stavkirkene.
Allerede mellom disse tre er spennvidden stor nok til å omfatte det som i dag utgjør
flere adskilte forskningsfelt. Det meste som de tre og etterfølgerne på 1900-tallet arbeidet
med, kan sammenfattes under betegnelsen bygningshistorie. Men dette er en alt for vid og
upresis kategori til å forklare hva den enkelte forsker gjør. I den ene enden av spekteret står
disiplinene arkitekturhistorie og arkitekturteori, som hovedsakelig har beskjeftiget seg med
den formelle eller akademiske arkitekturen, enten byggverkene var tegnet av akademisk
skolerte arkitekter, eller opphavsmennene til eldre byggverk inntok samme relative posisjon i
samfunnet som arkitektprofesjonen har gjort i nyere tid. For disse disiplinene er det verket
som utgjør studieobjektet – den individuelle bygning som kunstverk. Dette er historisk sett
den dominerende retningen innen internasjonal bygningsforskning.
Det hverdagslige
Det kan kanskje tilskrives spesielle historiske og sosiale forhold i Norge at forskere her
tidligere enn i andre land utvidet perspektivet til å omfatte ”vanlige folks” hus og boliger:
”Hytter og hus, men (nesten) ingen borge”. I internasjonal sammenheng var Eilert Sundt
forut for sin tid ved å interessere seg for fenomener som først godt inn på 1900-tallet ble ofret
nevneverdig oppmerksomhet utenfor Norden og til dels Tyskland. I 1960-årene fikk
interessen for mer folkelige ytringer et kraftig oppsving, antagelig for en del fremskyndet
både av et økende politisk engasjement og av kunnskapsbehovet innenfor det omseggripende
kulturminnevernet. På samme tid skjedde en perspektivutvidelse i flere humanistiske fag,
bort fra det unike og spesielle til det generelle. I historievitenskapen ble det legitimt å rette
oppmerksomheten mot dagliglivet og almuens livsvilkår, og ikke ensidig mot politisk og
økonomisk historie. 45 I estetiske fag skjedde en tilsvarende utvidelse av arbeidsfeltet, mens
45 Innenfor ”Annales-skolen” i Frankrike ble slike temaer tatt opp allerede av Lucien Febvre, men med større
tyngde av Fernand Braudel i Middelhavsverket (1949) og ”Les structures du quotidien” (1979), og endelig av
skolens tredjegenerasjons historikere Philippe Ariés (Barndommens historie, 1960, og ”Histoire de la vie privée,
1985-87) og Emmanuel Le Roy Ladurie (Montaillou, 1975). I etterkrigstidens Tyskland sto stat, politikk og krig
av forståelige grunner i fokus. Først med en ny generasjon ble kulturhistorie fra ca. 1970 ”salonfähig” som
39