Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

dels uthult av offentlig unnfallenhet. Men brannen i 1708 førte til en ny innstramming og et
endelig forbud mot ren trebebyggelse, unntatt for sjøbodene. Dette ble fulgt opp med
brannforordningen av 1714, som ga anvisninger for organiseringen av et offentlig brannvesen
og feiervesen, med et fast brannkorps – vesentlig bemannet av tømrere – og en kontinuerlig
brannvakt av vernepliktige borgere. Det ble også stilt minstekrav til brannslukningsutstyr i
alle gårder i form av spann, stiger, brannhaker, lykter og økser. Året før fikk byen også sin
første stadskonduktør, en stilling som ble kombinert med brannmesterembetet og sikret en
viss offentlig kontroll med byggearbeider (Berg 1946:82f). Krav om forutgående
byggemelding og samtykke fra magistraten ble i noen grad praktisert, særlig for
byggearbeider som kunne gå ut over offentlige interesser, slik som karnapper på gategrunn. 31
Bygningslovgivningen i Christiania var med dette på det nærmeste ”fullført” og ble stående
uendret til godt inn på 1800-tallet. Den eneste større endring var politiforordningen med
forbud mot karnapper i 1745 (Berg 1965:34). Etter brannen i 1787 ble det for første gang og
uten direkte lovhjemmel stilt krav om innsendelse av bygningstegninger for ”at opnaa den
udvortes anseelse og ziir” som var ønskelig i et bedre strøk av byen (Berg 1946:106f).
I mellomtiden opplevde andre byer større brannkatastrofer som i mange tilfeller ga
støtet til å endre bygningsbestemmelsene, noe som i sin tur førte til at den alminnelige opinion
gradvis endret seg i retning av å akseptere strengere offentlig regulering. Københavns forbud
fra 1683 mot fremskytende karnapper og utkragende overetasjer fikk ingen direkte følger for
Christiania, som lenge fortsatte både med karnapper og sprang i vegglivet. Men forholdene i
hovedstaden må ha vært sterkt normdannende og bidro nok til at man også i Christiania
etterhvert innskrenket utkragningene. Københavns brann i 1728 kom til å bety at murtvang
endelig ble gjennomført. Men for å få fart på gjenoppbyggingen måtte kongen i 1731
midlertidig gi tillatelse til likevel å bygge i bindingsverk. På forhånd hadde man i 1729
måttet tillate at bakbygninger ble reist i bindingsverk for å avhjelpe den akutte husnøden blant
yrkesutøvere som var avhengige av verksteder og andre næringslokaler. Først i 1737 våget
man igjen å stramme inn ved å forby bindingsverk i forhusenes gatefasader, men da var
gjenreisningen på det nærmeste fullført (Kayser 1985:11f).
Københavns gatebilde ble etter 1737 mer og mer dominert av murte fasader, og dette
må i sin tur ha befestet murverkets sosiale status og stemplet alternativene – bindingsverk og
særlig laftetømmer – som gammeldags og mindreverdig. Vi må gå ut fra at København var et
ideal for de tallrike Christiania-borgerne som mot slutten av 1700-årene valgte å forblende
eller i det minst rappe sine yttervegger av bindingsverk eller laft. Brannen i 1787 kan ha
betydd et gjennombrudd for denne skikken, idet de fleste gårdene i kvartal Ø2 ble gjenreist
med yttervegger av murforblendet bindingsverk (Berg 1946:106f).
Københavns neste store brann i 1795 resulterte i et fullstendig forbud mot
bindingsverk og mot gesimser og takrenner av tre. Byplanmessige bestemmelser som påbud
om ”brukne hjørner” skulle etterhvert finne veien til Norge – først som utvendig motetrekk, 32
senere som en del av bygningslovgivningen. Men det skjedde ikke før nye og skjerpede
bestemmelser ble innført i byene enkeltvis, som oftest etter at de i tur og orden selv ble
rammet av storbranner. Et initiativ til en felles bygningslov for alle landets kjøpsteder i 1818
førte ikke frem, men utkastet fikk innflytelse på de senere individuelle bygningslovene.
Christiania fikk sin i 1827 med forandringer og tillegg i 1833, uten at det denne gang var noen
brann som provoserte frem loven. Her var det behovet for å regulere en raskt akselererende
byggevirksomhet som var årsaken, og ikke som i Bergen og Trondheim storbranner i
31 Fra 1720-årene finnes flere søknader om oppføring av karnapper i Christiania magistrats sesjonsprotokoller i
Statsarkivet i Oslo. Protokoll nr. 5, 31.07.1722: Tollbodgaten 14 (nå på Norsk Folkemuseum, se kap. 3.2.3).
Protokoll nr. 6, 29.8.1725: Nedre Slottsgate 9, og Samuel Diurmans gård med ukjent adresse. 12.06.1728:
Frans Pedersens Smeds gård, Østre gate 8.
32 For eksempel i Trondheim etter ”julebrannen” i 1813.
84