Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

takbærende ledd heller ikke korresponderer med stolpene. (Og det gjør de i så fall sjelden,
siden bjelker og sperrer nesten alltid plasseres med jevn avstand, og dermed ikke i takt med
stolper som har ujevn avstand). Men skjelettkonstruksjoner tenderer likevel mot en viss grad
av bundethet. Når et antall stolper skal oppstilles på rekke, for eksempel i en vegg, vil de
fleste bygningsfolk velge å plassere dem med jevn eller tilnærmet jevn avstand – hvis det ikke
er andre hensyn å ta. Kanskje er dette utslag av en ordenssans som ligger innebygget i oss, en
sans for det regelmessige fremfor det tilfeldige, slik vi også finner i takten som preger de
fleste musikalske ytringer. Et sterkt bundet system er imidlertid ikke etablert før den
regelmessige, taktfaste oppmarsjen av stolper er så virkningsfull at den skyver alle andre
hensyn til side, slik at systemet overhodet ikke tåler diskontinuitet. Men gjennomført bundet
er systemet først hvis også bjelkene og sperrene som bæres av veggen er innordnet i den
samme takten. En slik total bundethet kjennetegner eldre dansk bindingsverk.
I denne sammenheng er det grunn til trekke inn strukturalistenes teori om at
mennesker ubevisst ordner verden etter et kodesystem, der binære opposisjoner spiller en
viktig rolle. Lévi-Strauss hadde som metodisk hovedgrep å lete frem slik motsetninger i
myter, eventyr, slektskapsforestillinger og andre systemer for kulturell kommunikasjon.
Motsetninger som liv/død, mann/kvinne, lys/mørke og mange flere opptrer i fortellingene for
å overbringe budskap på et dypere plan enn den overfladiske handlingen (Bringéus 1986:68f).
Motsetningen bundet/ubundet kan spille en tilsvarende rolle for tolkningen av byggesystemer.
Skillet mellom bundne og ubundne systemer ser jeg som et av de viktigste
taksonomiske grep i analysen av bindingsverk, slik jeg tidligere har gjort rede for i en artikkel
hvor bindingsverk blir sammenlignet med andre typer skjelettkonstruksjoner som grindverk
og ”bulhuse” (Roede 1998:119f). Begrepet ’bundet system’ har også vært brukt av tyske
bygningsforskere med omtrent samme innhold som jeg tillegger det – ikke urimelig i
betraktning av den store variasjonsbredden innenfor tysk bindingsverk, der både bundne og
ubundne systemer forekommer, og dessuten tallrike mellomløsninger. Karl Baumgarten
beskriver oppløsningen av det tradisjonelle ”gebundene System” i bondebebyggelsen i
Mecklenburg på 1800-tallet, og bruker uttrykket ”Gefügescheiben” eller konstruktive skiver
om det eldre systemet med stendere, bjelker og sperrer i samme plan (Baumgarten 1970:158).
Konrad Bedal bruker begrepet på samme måte (Bedal 1977:82, 92,103).
Bundne og ubundne skjelettkonstruksjoner
Fig. 5.2
Eksempler på bygninger i ubundet system. Til venstre ”bulhus” fra Himle i Halland, etter Clemmensen (1937).
Til høyre prinsippskisse av et færøyisk stavhus, etter Stoklund (1996). I begge er sperrene uavhengige av
stolpene. Stavbygg i Norge har et tilsvarende ubundet system. Alle har vegger av rammer med utfyllende
planker. Nær beslektet er grindbyggene på Vestlandet, men der står stavene på stein, ikke på sviller. (Fig. 5.3).
Ubundne skjelettkonstruksjoner finnes i tradisjonelle færøyske hus. De mangler faginndeling;
mellomstaver og bjelker er helt uavhengige av hverandre, og disse er igjen uavhengige av
taksperrene, som står på langsgående stavlegjer, ikke på tverrbjelker (Thorsteinsson
338