Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Fig. 4.31
Dronningens gate 11. Parti av bakveggen på loftet over svalgangen. Den har opprinnelig stått synlig og har
ennå sterk rødfarge med opptrukne hvite fuger – også tvers over en bue i murverket. Foto Anne-Lise Reinsfelt.
andre underlag. Arno Berg konstaterte at det også var brukt teglimiterende rødfarge på
vegger av bruddstein i Kirkegaten 15 (Berg 1965:5). Fargeskjemaet ble brukt helt opp til
omkring 1750, eksempelvis ved den første fasadebehandlingen på Paléet. Rødkalking holdt
seg også i København som motefarge til omkring 1750, men gjennom barokkperioden ble det
mer og mer alminnelig å bruke lysere, steinimiterende farger i grått og gult. En mote som nok
oppsto i København, men der bare ble et mellomspill, var maling med skifteganger i vekselvis
gul og rød kalkfarge. Denne moten skulle derimot i Christiania virkelig bite seg fast og prege
byen gjennom hundre år, enda mer enn rødkalkingen.
Som omtalt i kapitel 4.1.2 er idéen om maling i striper oppstått av selve teglmaterialet
og murverksforbandet. Stein med overveiende gule løpere og røde kopper ga i kryssforband
en svak stripevirkning, slik det stadig kan erfares på nyrensede fasader på Rådhusgaten 19 og
Oslo Domkirke. ”Man skal ikke ha arbeidet lenge med gammel byggeskikk her i byen for å
ha på det rene at all murbebyggelse så godt som obligatorisk har vært malt skiftevis gul- og
rødstripet, helst med hvite fuger” (Berg 1936). Det tidligste påviste utslag av skjemaet er
antagelig ”Sehesteds dobbelte karnapp” på Akershus fra 1642 (Berg 1951:I,107). Da samme
karnapp ble fornyet i 1704, ble stripemalingen gjentatt (ibid., 137). Så sent som i 1740-årene
ble dette fargeskjemaet vedlikeholdt på Domkirken (Berg 1965:33). I mellomtiden var det for
kortere eller lengre tid å finne nesten på hver eneste husvegg i byen, både på ”grundmur” og
bindingsverk. Blant utvalgsgårdene er det sikkert påvist på Rådhusgaten 12, Dronningens
gate 10 og Tollbodgaten 14, men har nok forekommet på flere.
I 1600-årene ble detaljer i murfasadene fremhevet med kontrastfarge – enten de faktisk
forefantes i avvikende materiale, eller bare ble malt som illusjon på ensartet underlag.
Skikken må ha bakgrunn i den nordiske renessansestil som dominerte under Christian IV, og
som hadde utspring i nederlandsk og nordtysk renessanse. På danske praktbygninger ble det
brukt detaljer i ekte gotlandsk sandstein som kontrastmateriale til tegl, slik vi kjenner fra
Børsen, Rosenborg og en rekke slott, og fra fornemme byhus som ”Jens Bangs Stenhus” i
Ålborg (Petersen 1988) eller Ellen Marsvins gård på Højbro Plads i København. En
tilsvarende praktutfoldelse kunne aldri oppvises i Christiania, men tilløp er kjent fra gårder
som Rådhusgaten 19 og Kirkegaten 15. På den førstnevnte var det opprinnelig rødt murverk
med uvanlige svarte fuger. Mot denne bakgrunn var gesimser, vederlagssteiner og sluttsteiner
malt i svart, noe overraskende i forhold til at forbildene var hus med tilsvarende detaljer i lys
stein. Kirkegaten 15 hadde i 1630-årene rødkalkede teglimiterende murflater kontrastert med
grå border rundt vinduene og svart maling på de ekte hjørnekvadrene (Berg 1965:4f).
244