Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

4.4.5 Endringer i boskikkene
De før-moderne 1600-årene
Gjennomgåelsen av kildematerialet om Christiania, og sideblikkene til forhold i Danmark og
Tyskland, skisserer konturene av boskikker i stadig endring gjennom 150 år. De som selv sto
midt i prosessen, undret seg over tempoet. Biskop Erik Pontoppidan beskrev forandringene i
København slik i 1742:
”Det som fordum var alene kongeligt, er længe siden adeligt, og det, som var adeligt, er en velhavende Borger
ikke godt nok. Ja, for hvert kostbart Boeskab, som fordum fandtes i en Bye, findes der nu hundrede Stykker af
samme Slags eller bedre, … Imod hvert Dusin af Speyle, som nu ere i Kiøbenhavn, var der for hundrede Aar
neppe et at finde …
… Alene hos Bønder og nogle faa gammeldagse Præster seer man endnu, hvorledes det omtrent saae ud
i Herremandens og den største Ministers daglige Stue, nemlig: langs med Vinduerne imellem tvende Bænke
stod et Ege-Bord, 6 til 7 Alen langt og 4 til 5 Tommer tykt. Ved Bord-Enden sad Hus-Faderen i det saakaldte
Høy-Sæde, paa begge Sider sad hans Hustru, Børn og Tyende, hvilke sidste havde Dug og Mad for sig selv, men
fælles Bord og Opvartning med de andre. Bænkene saavelsom Bordet vare giorte til at staae der fra Slægt til
Slægt, og til Høytid prydede med de saakaldte Bænke-Dyner. …
Hermed sammenlignes nu denne Tids mange smaae Borde, Stole og Canapeer, som vel ere mageligere,
men usigelig kostbarere, ikke for det første Kiøbs, men for Skrøbeligheds og den foranderlige Modes Skyld …
især de laqueerte og forgyldte Borde, og endmeere de smaae Marmor-Borde, staaende paa forgyldte Løve-
Fødder, saa krumme, tynde og fine, at det ikke kan vare længe, førend Løvens Taae er ormstukken …” 233
Oslobiskopen Niels Glostrup døde i 1639 og etterlot seg en overflod av sølvtøy, tinntøy og
sengetøy, men av løse møbler var det bare fem kister, tre skap, tre bord og tre senger – ikke
én stol, bare faste benker med hynder på. I bispegården fantes hverken speil, lysekroner eller
bilder på veggene (Collett 1893:190f). Når en av rikets mektigste bodde så spartansk, er det
lett å forestille seg at jevne borgere klarte seg med lite. Fra Danmark finnes en interessant
observasjon av en fransk reisende som i 1634 mente at alle borgerhjem var like. (”Lange
Træbænke gik helt rundt, fastgjort i Væggenes Felter, de var belagt med Hynder og Dun-
Puder, hvorover laa Tæpper”.) 234 Denne form for nøktern innredning må ikke forlede noen til
å tro at rommene virket tomme eller ubebodde. Det hører med til bildet at vegger og himling
oftest var overdådig og fargerikt dekorert, og at tekstiler spilte rollen som møblene senere
skulle overta. Spør man hvordan byborgerne synliggjorde sin sosiale posisjon, var det først
og fremst ved hjelp av klær og smykker, noe de tallrike forbudene mot å kle seg over sin
stand vitner om. På det huslige området hadde dette sin parallell i overfloden av tekstiler – på
vegger, i og rundt senger, som bordtepper og duker, og som puter og hynder – og i utstillinger
av sølv, tinn, kobber og messing. I forhold til disse primære velstandssignalene var
”møblene” mindre viktige (Mohrmann 1985: 516).
Innbofortegnelsene fra slutten av 1600-årene som er gjengitt i forrige kapitel, viser en
veldig vekst i materielle forhold hos de velstående. Som Pontoppidan bemerket, hadde
småborgerne overtatt og overgått standarden hos de rikeste 60 år tidligere – og i tillegg fått
stoler som en helt ny kategori møbler. Hvis det ikke hadde foregått allerede før og i Glostrups
levetid, var i hvert fall utskillelsen av kjøkkenet fra stuen gjennomført da århundret gikk ut,
tilsynelatende i alle samfunnslag i byen. ”Jernkakkelovner” som kunne plasseres forholdsvis
fritt hadde beredt grunnen for en ledigere og mer komfortabel møblering i oppholdsrommene.
233
Fra Pontoppidan: ”Menoza, en asiatisk Prints, som drog Verden om og søgte Christne”, København 1742-43.
Sitert etter Collett (1893:190).
234
Ogier, Charles: Det store Bilager i Kjøbenhavn 1634; I: Clausen og Rist: Memoirer og Breve, 1914. Her
sitert etter Lindberg (1996:II,151).
324