Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

forsvarlig opføre bygninger af laftværk”. Formannen for laftehoggerne, Niels Tangen,
forklarte at det var ukjent for dem at det nå plutselig skulle være forbudt ”her i byen at lade
laftebygninger forfærdige og opføre med hvem man vilde”. Retten fant det ikke bevist at
bytømrerne ikke kunne lafte, men ville heller ikke forby byggherrer å engasjere utenbys
tømrere som de hadde tillit til (Berg 1946:101-103).
Trehusene blir borte
Etter brannen i 1708 ble murtvangen innskjerpet, og rene trehus ble i prinsippet forbudt.
Unntaket var bare sjøbodene ved havnen, som fortsatt ble tillatt oppført i laft. Nye
byggeforskrifter i 1714 begrenset også adgangen til å bygge trehus i forstedene. Laftehus var
bare tillatt i én etasje, mens høyere bygninger måtte oppføres i utmurt bindingsverk. Det skal
ikke utelukkes at enkelte gårdeiere oppførte ulovlige uthus i laftetømmer, men stort sett later
det til at forbudet ble respektert. Omgåelser må formodes å ha etterlatt seg spor i
kildematerialet, og fraværet av slike spor tyder på at de sjelden forekom.
Laftehus som var oppført før 1708 fortsatte å være synlige i bybildet, noen få helt inn i
det 20. århundre. Antallet ble formodentlig langsomt redusert ved ”naturlig avgang”. Noen
hus brant, andre ble revet til fordel for nybygg, og i begge tilfeller ble de erstattet av hus i mur
eller bindingsverk. Så sent som i 1766 forteller branntakstene at 30 % av forhusene var laftet.
Men i løpet av de følgende tiårene ble tømmerhusene langt på vei usynlige, og mer usynlige
enn det reelle antallet skulle tilsi. Tømmerveggene ble forblendet eller pusset, slik at husene
ved første blikk svarte til idealet for byhus. Ofte kan endringen tilskrives behovet for å skape
en ensartet fasade etter påbygging eller utvidelse av eldre tømmerhus, idet tilføyelsen
nødvendigvis måtte utføres i en avvikende teknikk. Men svært mange hus ble også forblendet
eller pusset i rent kosmetisk øyemed, uten noen slik forutgående ombygging. Utvalgsgårdene
Fred. Olsens gate 13 og Akersgaten 17 tilhører denne kategorien. Formodentlig har de stadig
flere virkelige eller tilsynelatende murfasadene virket sterkt motiverende på etternølerne.
Prosessen var kommet et godt stykke på vei før 1820. Branntakstene for 1807 og 1817
har utførlige beskrivelser av slike forhold, men dessverre omfatter de bare ¼ alle byens
gårder. 21 Hvis vi likevel behandler materialet statistisk, i tillit til at det er noenlunde
representativt for helheten, fremgår det at 21 av 141 hus med gatefasade var helt eller delvis
laftet – en betydelig nedgang siden 1766. Av disse 21 fasadene var 8 forblendet eller rappet,
mens 3 uttrykkelig ble sagt å være bordkledd. Ennå sto altså halvparten av laftehusene med
synlig tømmer, om branntakstene er til å stole på. Men antallet laftehus må ha blitt ytterligere
desimert under den tiltagende byfornyelsen fra midten av 1800-tallet.
4.1.3 Murverk
”Grundmuur”
I eldre bygningsterminologi var ”grundmuur” betegnelsen på et massivt murverk av stein eller
tegl, ”murt fra grunnen”. Slik brukes uttrykket stadig på dansk, skjønt det i eldre tid også
kunne anvendes om forskjellige typer forblendingsmur (Lindberg 1996:II,50). 22 Poenget med
21 SAiO. Christiania branntakstprotokoller nr. 2 og nr. 5.
22 Norsk Riksmålsordbok har bare den moderne betydningen ”murverk som en bygning hviler på”. Men i
avledningen grunnmuret gjenfinnes noe av den eldre betydningen ”1. muret fra grunnen av; av solid mur; et
grunnmuret hus. 2. litt., som ikke kan rokkes; urokkelig; solid; …” På dansk og i eldre norsk ble begrepet
fundament heller betegnet med ”grundvold”, kfr. Riksmålsordbokens ”litt., særlig bib., fast (bygget) grunnlag
206