Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Fjerdingen. 115 Går man lenger utenfor byen, er det heller ikke vanskelig å finne bratte tak på
tømmerhus fra 1700-årene. Eksempler som ”Majorstua” 116 og tallrike løkkehus og mer
herskapelige hus i andre Østlandsbyer og utover bygdene må ha vært formet under påvirkning
av det rådende murhusidealet. Fellestrekk er ikke bare de forholdsvis bratte takene, men også
det at de i større eller mindre grad illuderer murhus ved hjelp av puss eller bordkledning.
Et spørsmål som reiser seg, er om panelarkitekturen som kategori bør oppfattes som en
hybrid oppstått i møtet mellom to bygningskulturer – på den ene siden norsk laftehustradisjon,
på den andre siden de nordeuropeiske arkitekturidealene knyttet til hus i mur og bindingsverk.
Betraktningsmåten leder til at husene med slakt tak skal plasseres i den første kategorien, altså
som tømmerhus etter eldre norsk tradisjon, enten de har panel eller ikke. Flere av dem har
stått med synlig tømmer opprinnelig, selv om de senere ble pusset eller panelt. Ut av det
dialektiske forholdet mellom tømmerhuset (idealtypisk med synlig tømmer og slakt tak) og
murhuset (eller billigutgaven, bindingsverkshuset, idealtypisk med bratt tak) oppsto som
syntese panelarkitekturen med slette fasader, murpåvirket detaljering og forholdsvis bratte
tegltak. Uansett om denne betraktningsmåten har noe for seg eller ikke, er det interessant at
vinkelen 38° på Grønland 28 ser ut til å være en tidlig anvendelse av den normen som med
tiden nedfelte seg for panelarkitektur med tegltekte tak på Østlandet. Et stort antall bygninger
fra perioden 1750-1850 har tak med omtrent denne hellingsvinkelen. 117
Åstak og sperretak – to tradisjoner
Alle kjente hus i mur eller bindingsverk har sperretak, en takkonstruksjon som ser ut til være
uadskillelig knyttet til murhuskategorien. Laftehusene oppviser derimot flere ulike
konstruksjoner, slik de også har større variasjonsbredde når det gjelder takvinkler. De eldste
laftehusene fra bymiljø, de som foran er henført til en egen gruppe forut for panelarkitekturen,
har åstak. I utgangspunktet må åstaket betraktes som den mest logiske konstruksjonen for
laftehus; på en måte representerer det en forsettelse av veggen videre oppover i det skrå taket.
Åstaket eliminerer problemet med sidetrykk mot langveggene som oppstår med sperretak. Til
gjengjeld forårsaker det ujevn siging, siden nesten hele taklasten bæres av gavlene. Rene
åstak er sjeldne i bevarte norske hus fra middelalderen, antagelig fordi de hadde lavere status
enn sperretak. 118 I Sverige var de vanligere, men også i Norge fikk de større utbredelse utover
i 1600- og 1700-årene (Berg 1989:66-69). På Østlandet, og særlig omkring Oslofjorden, må
åstaket ha blitt omtrent enerådende i denne tiden, og det må tidlig ha blitt kvitt stempelet som
mindreverdig. På denne bakgrunn er det sannsynlig at lokale laftehus som en selvfølge fikk
åstak ved tiden for Christianias grunnleggelse.
Laftebygging og åstak må betraktes som kjerneelementer i en folkelig østlandsk
byggeskikk, like utbredt i byer som i bygder over hele regionen før 1624. Forut for Oslos
brann fantes et par byggemiljøer som behersket andre konstruksjoner og teknikker. Det ene
var miljøet som foresto festningsbygging og andre militære anlegg, med et dominerende
innslag av utenlandske eksperter. Det andre miljøet, mer eller mindre i vekselvirkning med
det første, besto av særlig kompetente kirkebyggere og tårnbyggere. 119 I sammenligning med
bygdetømrerne utgjorde disse byggemiljøene en ”akademisk” elite av ”ingeniør-arkitekter”.
Elitens paradigme var nordeuropeiske byggemåter med murverk, bindingsverk og sperretak
115
AA. Oppmåling ved Halvor Vreim, gjengitt hos Berg (1965:56).
116
AA. Oppmåling 1914.
117
I Trondheim etablerte den samme takvinkelen seg. Alle hus reist etter brannene i 1841 og 1841 fikk
takvinkler mellom 35° og 40° (Larsen 1988:198).
118
Men det kan ikke utelukkes at det fantes åstak på hus som ble borte nettopp fordi anseelsen var lav.
119
Gunnar Rønningen (1993) omtaler ”Oslo-skolen” med mesteren Christoffer Madsen som en sentral skikkelse.
Dette kirkebyggermiljøet har etterlatt seg tallrike kirketak og kirketårn fra perioden mellom 1550 og 1650.
265