Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

til sjøen eller til Akershus var bosatt. Langs Akerselva var det også en tiltagende bosetning av
folk som tjente sitt levebrød på bordtomtene ved munningen eller på sagbrukene ved fossene
høyere oppe. Det tidligere Oslo eller Gamlebyen ble også fra første stund en forstad til det
nye Christiania ved at adskillige kirkelige og sosiale institusjoner fikk forlenget
oppholdstillatelse. En del vanlige boliger må dessuten ha fått stå i fred for brannen, eller var
ikke verre skadet enn at de kunne settes i stand.
Men virkelige forsteder ble disse bosetningene først med Christiania som etablert by
og kontrast. De fikk sitt sterkeste incitament til vekst ved nærheten til den byen som mislikte
forstedene, men likevel ikke kunne unnvære dem. Som befestet by med gitte grenser ville
Christiania før eller senere bli rammet av plassmangel. Men mer avgjørende for at mange
valgte å klore seg fast utenfor, var byens strenge reguleringsbestemmelser. Det ble for dyrt å
bygge i mur eller bindingsverk, mens forstedene var nesten uten offentlige reguleringer og
tillot folk å bygge som de var vant til, det vil si i laftet tømmer og med torv eller bord på
taket. Hvor stor den reelle prisforskjellen var mellom et murhus og et trehus av samme
størrelse kan vanskelig avgjøres, bl.a. fordi murhusene gjennomsnittlig må antas å ha vært
større og mer påkostet i utstyr og fast innredning – murtvangen ble jo håndhevet mer
konsekvent overfor de rikeste borgerne. Ut fra takstmateriale fra 1600-tallet ser det ut til at et
murhus kan ha kostet mer enn dobbelt så mye å bygge som et laftehus av samme størrelse,
mens prisen for et bindingsverkshus har ligget et sted imellom – kanskje nærmest laftehuset. 7
Sammenligning mellom eiendomstakster i selve byen og i Vaterland og Pipervika i 1661 viser
dramatiske forskjeller, med gjennomsnittstakster i forstedene helt nede på 8 og 5 riksdaler,
mens byeiendommene i håndverkerstrøket Nordre kvarter gjennomsnittlig var verd 230
riksdaler. Men denne forskjellen må bero på at forstedene bare tre år tidligere hadde vært
svidd av, slik at det stort sett må ha vært ynkelige provisorier som ble taksert (Collett 1889)
(Bull 1927:157). 8
I prinsippet skulle all handel og alt håndverk drives innenfor byens grenser av
aktverdige borgere som bar sin del av byens byrder, men det ble også gitt borgerbrev til å
drive visse næringer i forstedene – håndverk og høkeri eller småhandel. For dem som drev
handel i smått kunne tilværelsen i forstaden by på fordeler. Der fikk man første sjanse til å
handle med eller beverte bønder på vei til byen. Tjenesteytelser fra byens side var neppe noe
å regne med, men til gjengjeld var plikter og byrder færre. Og for noen kunne det være
fordeler forbundet med de mindre regulerte og overvåkede, men også mer lovløse tilstandene.
Kriminaliteten var et stadig omkved fra borgernes side i kampen mot forstedene, men dette
motivet har nok i stor grad vikariert for ønsket om å bli kvitt brysom konkurranse.
For hovedgrunnen til byborgerskapets stadige uvilje var selvsagt ønsket om å sikre
privilegier og enerett til handel og produksjon (Bull 1927:157). Men forstedene var
uunnværlige av to grunner: de skaffet byen ekspansjonsmuligheter som den ikke hadde
7 Oslo byarkiv. Skattemanntall 1680. ”Christiania Mandtal Paa Kongl: May.ts Grund met Næring och Brug
Schatt for Anno 1680”. Denne taksten angir byggemåten – T for trehus, M for murhus. Murkategorien omfatter
i dette tilfellet også hus i utmurt bindingsverk, mens tre står for rene laftehus. Av de 164 gårdene i Nordre og
Østre kvarter var omtrent halvparten tømmerhus. Takstene for disse varierte mellom 50 og 600 riksdaler med et
gjennomsnitt på 170 riksdaler. For hus i mur og bindingsverk var det større forskjeller, også i denne gruppen var
laveste takst 50 riksdaler, mens den høyest vurderte gården – nå kjent som Rådhusgaten 23 – var satt til 3000.
Denne større spredningen må forklares ved at kategorien omfatter både bindingsverk og mur, fra de minste
bindingsverkshusene til de mest påkostede murgårdene. Gjennomsnittet for disse lå på 520 riksdaler. Innenfor
det mer homogene håndverkerstrøket i Nordre kvarter var utslagene mindre – 313 rd. for hus i mur eller
bindingsverk, 201 rd. for tømmerhus. Her var eiendomsstørrelsen mer ensartet enn nede i byen, og det sosiale
nivået jevnere, slik at differansen i gjennomsnittlig vurdering kan antas å gjenspeile den reelle prisforskjellen
mellom byggemåtene, uten at faktorer som bygningsvolum og innredningsstandard forstyrrer bildet.
8 Kilden ”Gaarde Mantal udi Christiania . . . Anno 1661” er siden gått tapt, men Collett fikk lykkeligvis
publisert en avskrift i Personalhistorisk Tidsskrift, 1889. Han refererte der gjennomsnittstakster for forstedene,
men unnlot å ta med avskrift av disse.
60