Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Planløsningen besto i hovedsak som før. Ett inngrep som nødvendigvis må forutsettes,
dersom det oppgitte antall værelser og ovner er riktig, var en deling av rommet lengst øst i
annen etasje, over porten. Bare med en delevegg her kan sju rom og ovner innpasses med
rimelighet. Et alderdommelig trekk som åpenbart ble beholdt i 1802, var den gamle
svalgangen mot bakgården. Den skulle først bli borte ved neste ombygging i 1810.
… og igjen i 1810
Få år etter Balthazar Fleischer tidlige bortgang ble Rådhusgaten 12 overtatt av Otto Collett,
som fullførte forgjengerens radikale ombygging og modernisering. Kjøpmann og
overkrigskommissær Collett var arving til et av byens største handelshus, og han stilte krav til
sin bolig som denne gården ikke oppfylte, selv i nyombygget stand. Collett overtok gården i
1807, under forberedelsene til sitt bryllup året etter. Men brudeparet utsatte antagelig
innflyttingen mens byggearbeidene pågikk. De varte i mer enn ett år – det ble notert i
protokollen for bygningsavgift at ”Den hele Gaard … har været under Reparation og
ubeboelig til 1. april 1810”. 129 Hvordan ombyggingen innvirket på planløsningen, forteller
oppmålingene i forbindelse med ildstedsskatten i 1812. 130 (Fig. 3.33).
Fig. 3.32
Bindingsverksveggen mot bakgården, reist ved Otto Colletts ombygging i 1810. Rekonstruksjon ved forfatteren
etter undersøkelser i 1976. Etter Roede, 1989.
Hovedgrepet ved denne ombyggingen var rivningen av den gamle svalgangen. I dens sted
kom en ny og bredere sval av utmurt bindingsverk, 4 alen dyp. Den kunne gi plass til en mer
komfortabel trapp enn den gamle, smale svalgangen, men trappens utseende og posisjon
kjennes hverken før eller etter. Atkomsten til huset og trapperommet ble lagt til tilbyggets
endevegg mot portrommet. Samtidig ble den tilstøtende sidefløyen fornyet. Den gamle
laftebygningen ble erstattet av en ny i bindingsverk, så mye kortere som bredden av den nye
svalgangen. Husets totale bredde, inkludert svalgangen, økte fra 14 til 16 alen. Dette fikk
konsekvenser for takkonstruksjonen, som måtte fange opp utvidelsen. Løsningen var å
beholde de gamle sperrebindene og mønets gamle posisjon, men å legge nye, slakere sperrer
129 RA. Rentekammeret, Byavgifter, Bygningsavgift Christiania 1810.
130 RA. Rentekammetet, Byavgifter, lldstedsskatten 1812-13, Oppebørselsregistrant, pag. 72.
145