Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Ved veis ende
Tid for tilbakeblikk. Lyktes det å nå de målene som ble stilt ved prosjektstart? Hovedmålet,
slik det ble formulert i prosjektbeskrivelsen fra august 1997, var å ”fremskaffe ny kunnskap
om bybebyggelsen i Christiania, særlig den som har vært eid og bebodd av det sosiale
mellomskiktet”. Delmålene var ”å etablere pålitelige kjensgjerninger om den tapte
bebyggelsen”, og å redegjøre for ”byens topografi og sosiale struktur, bygårdens organisering
og bruk, bolighusets planløsning og bruk, byggefagets utøvere og anvendte byggeteknikker”.
Jeg valgte å rette oppmerksomheten mot to store emneområder – byggeskikkene som preget
byen i tidsrommet, med hovedvekt på plantyper og byggeteknikker, og boskikkene slik de
relaterte seg til sosiale grupper og endret seg over tid. Gjensidig påvirkning mellom bygge-
og boskikk var også et erklært tema.
Håpet om å fremskaffe ny kunnskap må sies å være delvis innfridd. Den tapte by er
ugjenkallelig tapt, og av intet er det lite å hente ut. De skriftlige kildene oppfylte heller ikke
forventningene til utbytte. De mest tilgjengelige var allerede tømt, og de minst tilgjengelige
viste seg for kostnadskrevende å komme til bunns i. Likevel er det oppnådd resultater, men
av en annen art enn jeg forutså. Gevinsten ligger ikke så mye i ny faktisk kunnskap som i nye
innsikter, vunnet ved å samle og sammenstille gammel, bortgjemt og halvglemt viten.
Prosjektet har bekreftet verdien av å kombinere data fra mange kilder og av ulike typer for så
å se hvilke mønstre og sammenhenger som kan skjelnes. Til tross for tynn empiri har det vist
seg at den kombinatoriske metoden kan avføde ny erkjennelse. Avhandlingens del 4 tegner et
tydeligere bilde av en tapt byggeskikk, som vi før bare ante et vagt omriss av.
En antagelse som er bekreftet gjennom dette arbeidet, og som bør ha overføringsverdi,
er at det er nyttig å bryte ut av den insularitet som bygningsforskere lett havner i når de
fordyper seg i lokale eller regionale forhold. Kunnskap på tvers av landegrenser åpner for å
betrakte et materiale bokstavelig talt med andre øyne, og i hvert fall med en annen
forståelsesbakgrunn. Man behøver ikke å trenge dypt inn den fremmede materien;
overblikket er viktigere. Gevinsten mer enn oppveier anstrengelsen. Dels får man nye
perspektiver på hjemlig materiale der fortrolighet kanskje kan ha sløvet blikket, dels blir ens
egen medbrakte utrustning et nyttig redskap til ny fortolkning av det fremmede. Det er
kanskje formastelig, men jeg våger å mene at ved å betrakte danske byggeskikker i et utenfraperspektiv,
oppdager jeg aspekter ved dem som danskene selv har vanskeligere for å se.
Som et direkte resultat av fordypelse i dansk og tysk litteratur er det brakt på det rene
at byggemåtene i Christiania var mer påvirket fra Tyskland enn man hittil har antatt, og at
bindingsverket til tross for kongens bud ikke ble laget ”på dansk maner”. Det ligner mer på
tysk. Også i takkonstruksjonene viser den tyske innflytelsen seg tydelig, og byen ble en
formidlingssentral for tyske impulser til landet omkring. Men for andre sider av
byggeskikken var det forbilder i Danmark som sammen med den hjemlige tradisjonen ble
bestemmende. Særlig gjaldt dette for planformene og for boskikkene som er så sterkt knyttet
til måten vi organiserer bebyggelsen. I begge land bodde folk i stuer på bakkeplan, med
kjøkken og kammer i eller inntil forhuset, og de skaffet seg – eller ønsket – en sal ovenpå.
Og i begge land foretrakk byborgerne relativt smale huskropper med langsiden mot gaten.
Undersøkelsen har bekreftet både kontinuitet og brudd i skikkene som rådet blant
byens jevne borgere. Kontinuiteten kom til uttrykk i at folk sjelden rev et hus før i siste
stadium av forfall, men valgte å bygge videre på det gitte grunnlaget og omforme det så det
stemte med rådende forestillinger om hvordan man burde bo. Bare etter brann begynte man
helt fra bunnen. Men bygningsmessig kontinuitet betydde kontinuerlig endring, slik alle
utvalgsgårdene tydelig viser. Endringsskikker er en vesentlig bestanddel av byggeskikker og
boskikker (Christensen 1995). Det har vært vanskelig å trenge inn i hjemmene hos byfolk på
1600-tallet, mens flere kilder gir bedre innsyn i 1700-årenes boliger. Undersøkelsen viser at
365