Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Del 1
Innledning
1.1 Temaer og problemstillinger
1.1.1 Å rekonstruere en tapt bebyggelse
Ett av to hovedmål for denne avhandlingen har vært å samle fragmentarisk kunnskap og
etablere ny kunnskap om Christianias tapte bebyggelse. Det er ikke det enkelte byggverk som
står i fokus, men de mønstre som kan skimtes i bebyggelsen som helhet, det som her kalles
byggeskikker. På veien mot målet må et antall enkeltbygninger rekonstrueres for å samle en
database stor nok til å oppdage mønstrene. Men rekonstruksjonene, uansett hvor interessante
de måtte være, er først og fremst hjelpemidler på veien.
Et overveldende flertall av byens gårder overlevde ikke den massive byfornyelsen i
siste del av 1800-årene og i perioder av 1900-årene. Innenfor byens gamle grenser finnes i
dag 15-20 bygårder med forhus som helt eller delvis ble oppført før 1700, og ytterligere et
fåtall hus fra 1700-tallet, de fleste i sterkt ombygget skikkelse. De eksisterende husene er
overveiende slike som tilhørte det økonomiske toppskiktet av byborgerne. Praktisk talt alle
fra 1600-tallet er murhus. Bare disse hadde slik kvalitet og soliditet at det ble funnet
regningssvarende å bevare dem da stigende tomteprisene førte til press for mer rentabel
utnyttelse. Mange var nettopp av den grunn innkjøpt av byen eller staten for å brukes til
offentlige formål, og dermed unndratt de privatøkonomiske vurderingene som førte til at
gårdeiere flest valgte fornyelse. Denne kategorien er dermed sterkt overrepresentert når man
tar i betraktning at murhus bare fantes på 1/5 av samtlige 419 matrikulerte eiendommer i året
1766. Til gjengjeld er den vanligste kategorien, bindingsverkshusene som fantes på
halvparten av eiendommene, blitt helt borte, eller så innkapslet i forblendinger og påbygg at
de ikke lenger synes i bybildet. Synlig bindingsverk kan nå bare påtreffes i bakbygninger og
svalganger mot gårdsrommene. Laftehusene, som en gang utgjorde omtrent 30 % av
forhusene, er totalt borte.
Den forholdsvis rikholdige litteraturen om ”Det gamle Christiania” har for det meste
beskjeftiget seg med begivenheter og mennesker som satte spor etter seg, og om bygningene
som dannet rammene. Det vil si byens ledende borgere og embetsmenn og deres store
boliger, for det var disse som etterlot seg skriftlig kildemateriale og stående bygninger. En
slik prioritering lå også bevisst eller ubevisst nedfelt i rådende historieoppfatninger før
mikrohistorie og hverdagshistorie ble tilkjent vitenskapelig verdi. Bygningshistorisk
forskning har av samme årsak hovedsakelig rettet oppmerksomheten mot de monumentale
bygårdene – man måtte holde seg til de studieobjektene som var for hånden og som det fantes
kilder til å supplere de direkte undersøkelsene med. Til en viss grad kan man betrakte
forholdet mellom bygningsbestanden og vernebestrebelsene som en sirkulær prosess, der
skjevheten i utvalget av bebyggelse påvirket oppfatningene om hva som fortjente
oppmerksomhet og dermed vern, noe som i sin tur ledet til en tiltagende skjevhet i utvalget,
idet de utdefinerte husene forsvant.
Den akkumulerte effekten av skjev seleksjon og derav følgende innsnevret
forskningsfelt har etterlatt et tomrom i vår viten om Christiania-bebyggelsen, som
undersøkelsen har tatt sikte på å utfylle. Ambisjonen var å bygge ”et monument over en tapt
byggeskikk” ved å løfte frem i lyset den alminnelige, dagligdagse bebyggelsen som forsvant
sporløst og nokså ubemerket etter 1850. To store emneområder står i fokus: byggeskikkene
som preget Christiania i det aktuelle tidsrommet, med hovedvekt på bygningstypologi og
9