Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

festet seg som generell ovnsbetegnelse i Danmark, hvor fliskledde ovner antagelig hadde vært
mer utbredt før jernovnene overtok (Lindberg 1996:136).
Forløpere for egentlige kakkelovner var potteovner murt opp av leirpotter med
åpningen ut mot rommet. Det kan ha vært en slik som i branntaksten for utvalgsgården
Kirkegaten 18 i 1787 kalles ”en Pottemager Ovn”, og som da må ha vært nyoppsatt. 214 Men
det var kanskje like gjerne en moderne ”svenskeovn”, en innretning som omtrent samtidig
fantes i Øvre Slottsgate 7 og som senere av datteren i huset ble beskrevet som ”en saakaldet
Svenskeovn” (Dunker 1871:176).
”Vindovnen” av støpejern med egen fyråpning og avtrekk via røykrør ble omtrent
enerådende varmekilde på 1700-tallet og i lang tid fremover. Ved alle eiendomsoverdragelser
og takseringer noterte man omhyggelig antallet ovner, som ofte utgjorde en betydelig del av
den samlede verdien for et hus. Kildene har gjerne standardformular som ” … med i staaende
en Jern Kackelofn …”, men det er sjelden tvil om at det handler om støpejernsovner, selv om
de kalles kakkelovner. De første vindovnene var enkle kasser, men utover i 1700-årene ble
etasjeovner populære, og takstfolk noterte som regel omhyggelig antallet av énetasjes,
toetasjes og treetasjes ovner. Da høyreiste ovner ble moderne, fikk de som regel plass i
ovnsnisjer med stukkdekor. Mange slike ovnsnisjer er i behold, de fleste fra etter 1790.
Tidlig må det ha blitt vanlig i Christiania å utstyre praktisk talt alle oppholdsrom med ovner.
Ingen kilder kobler uttrykkelig ovner til de enkelte rom, men det totale antall ovner som
oppgis i skjøter eller branntakster stemmer i de fleste tilfeller med det samlede antall
”værelser”, altså med summen av stuer og kamre. Svalganger, forganger, trapperom,
spiskamre og kledekamre var så godt som alltid uten ovner, og det samme gjaldt kjøkkener,
hvor skorsteinen var tilstrekkelig som varmekilde. I dette skiller Christiania seg betydelig fra
København, der langt flere værelser i alminnelighet var uten oppvarming. Tidlig i 1700-årene
var 10-15 % av stuene uten varmekilde, over 30 % av saler eller stuer ovenpå, og rundt 50 %
av sengekamrene. Den store forskjellen mellom byene må forklares med ulikt klima og stor
prisforskjell på brensel, for ovnene kan neppe ha vært så mye dyrere i Danmark at det skulle
gi seg slike utslag. De kom jo fra de samme norske jernverkene.
På veggene inne
Først fra slutten av 1700-årene gjør branntakstene rede for innredningen inne i husene. De
eldste takstene oppga bare byggemåte og antall etasjer, og fra 1777 også tallet på ovner. Men
i 1778 – noen steder allerede i 1777 – kom det fyldigere opplysninger om rommenes antall og
bruk og om antallet av vinduer. Ved denne takseringen ble det også i mange tilfeller redegjort
for behandlingen av innvendige vegger.
Det kan noen ganger være tvil om tolkningen, særlig når intet opplyses. Var dette en
forglemmelse, eller sto alle rom med bare, ubehandlede vegger? En nøkkel til forståelse gir
utvalgsgården Rådhusgaten 12, som i 1787 hadde ”4re Værelser, hvoraf 2de Betrokne”. I
dette tilfellet er huset bevart og undersøkt, slik at vi nokså sikkert vet at disse to ennå hadde
pussede murvegger. Når intet sies, må vi altså gå ut fra at veggene sto uten panel eller annen
kledning, enten de var av mur, bindingsverk eller tømmer. Slik var det i bindingsverkshusene
på Akersgaten 11 og 13, mens nr. 15 hadde begge sine værelser ”betrukne”.
Dessverre var det flere av utvalgsgårdene som ikke ble taksert i 1787 og 1797, slik at
den slags opplysninger mangler. De ble heller ikke tatt med i takstene tidlig på 1800-tallet,
men først ved den innholdsrike takseringen i 1846, som heldigvis omfatter alle eiendommer.
Kildematerialet gir altså intet diakronisk bilde av innredningene gjennom perioden, bare et
øyeblikksinntrykk omkring 1790. Men noen slutninger om utviklingen over tid bør kunne
214 RA. Kommersekollegiet, Christiania branntakstprotokoller, pakke 14. 1787, fol. 38.
313