Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Middelalderens faste benker rundt flyttbare bord vek plassen for virkelige møbler, i form av
massive bord som man etter behov kunne omgi med løse stoler. Denne omstillingen har vært
tolket som et utslag av at ”skamterskelen” ble høyere, og at man fant økende ubehag ved den
fysiske kontakt som var uunngåelig når man måtte dele sete på langbenker. Med løse stoler
kunne man selv regulere avstanden til medmenneskene (Elias 1989; Mohrmann 1985:515).
Nyere adferdsforskning har vært opptatt av det som på engelsk kalles ”proxemics” – studiet
av romlige relasjoner mellom mennesker og hva de tåler av nærhet til andre. For å forstå
fortidig kultur må slike mulige ”usynlige grenser” og kulturelle regler tas i betraktning (Deetz
1977:25).
Fig. 4.69
Interiøret fra Bolstadbygningen, nå på Hedmarksmuseet, kan gi et inntrykk av hvordan stuer i Christiania så ut i
slutten av 1600-årene. Bjelkene er rødmalte og stafferte, dekoren på vegger og i himling er malt i grisaille. De
samme elementene var alminnelige hos byfolk tidligere. Den individuelle stolen er et moderne innslag .
Vegger av mur, bindingsverk eller tømmer ble i tiltagende grad kledd med tekstiler, og på
veggene hang selv i de minste stuer ofte speil og skilderier eller trykk. Foran vinduene ble det
hengt gardiner eller oppstilt ”vinduskurver” 235 til å skjerme privatlivet mot innsyn.
Men ennå omkring år 1700 hang mye igjen av alderdommelig boskikk i form av faste
benker og senger, bord som kunne fjernes for å frigjøre plass, og en stadig udifferensiert bolig
med stuer som kunne tjene mange formål, manifestert ved at de fortsatt inneholdt senger.
Hjemmenes forråd av bordstell vitnet også om at gamle spiseskikker ble holdt i hevd. Men
tinntallerkener var blitt noe nær allemannseie og hadde avløst gamle dagers tredisker eller
brødleiver som underlag. Men mangelen på drikkekar i innbofortegnelsene kunne tyde på at
folk til daglig brukte trekrus og andre tresaker som man ikke fant det umaken verd å
registrere. Måltidene hos folk flest var kanskje fremdeles lite individualisert ved at de ennå
forsynte seg av felles gryter, fat og drikkekar. James Deetz har beskrevet tradisjonsbundne
”foodways” i de amerikanske koloniene frem til midten av 1700-årene, og han ser dem som
utslag av en før-moderne ”korporativ” kultur, som ble radikalt endret i en mer rasjonell og
individuell retning med gjennombruddet for ”Georgian culture” (Deetz 1977:39-43,122-125).
235 ”Vinduskurver” forekommer i mange skifter fra 1700 til 1750 – i Tollbodgaten 14 både i 1704 og 1756, hos
Maren Sal. Ole Gundersen Gaarmands i 1704 og hos Jacob Steenersen i 1710, og i Collett-gården i 1745. Dette
var skjermer av transparent flettverk til å sette inn nederst i en vinduskarm, lent mot glasset. (Velvillig
opplysning fra Carsten Hopstock). Kalkars Ordbog bekrefter opplysningen, og tilføyer at materialet var vidjer:
”piilen gifver vigre, af hvilcke sammen-føyes vindues-kurfve” (Kalkar 1902-07).
325