Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

ovenpå fra mønet til remmen i den nye bindingsverksveggen. Takflaten ble altså løftet opp
med mønet som akse, slik at takets tverrsnitt ble asymmetrisk. Konstruksjonen var overmåte
dristig – da den gamle svalsveggen ble revet, forsvant også understøttelsen for de gamle
sperrene, som fortsatt ble stående og måtte bære en vesentlig del av takets vekt.
I veggen mot bakgården ble det satt inn seks store vinduer, to i første og fire i annen
etasje. Disse var mer gammeldags – og billigere – utført enn frontvinduene, med 16 små ruter
i hvert. Bindingsverket sto synlig til det ble overpusset i 1929 etter en radikal ombygging.
Det meste var likevel i behold, og det opprinnelige utseendet lot seg rekonstruere med stor
sikkerhet og ble utgangspunkt for restaureringen. (Fig. 3.32). Både murfag og bindingsverk
ble påført en rosa kalkfarge, og samme farge ble brukt også på gatefasaden.
Den største nyheten innvendig var at seksjonen lengst øst i 2. etasje ble slått sammen
til ett stort rom som strakte seg fra gaten og helt ut til bakveggen i det nye tilbygget mot
gården. Rommet fikk altså mål på 8 x 15½ alen og ble husets største, med et areal på 49 m 2 .
Rommet eller salen ble senere igjen delt i to, formodentlig av neste eier, Marcus Pløen,
omkring 1830, og de to rommene fikk da en del ny innredning, bl.a. med nye stukkhimlinger.
Ellers var alle oppholdsromrom etter ombyggingen i 1810 ”betrukne” og til dels tapetsert på
underpanel., og alle hadde moderne vinduer, dører og listverk. Nøyaktig hvilke elementer
som kom i 1802, og hvilke som eventuelt først kom inn i 1810, er vanskelig å avgjøre.
Otto Colletts krav til en standsmessig bolig ble ikke tilfredsstilt av værelser med
normal takhøyde. I den nye salen ble derfor høyden hevet fra 4 til 5 alen. 131 Dette var et
teknisk komplisert inngrep, som bl.a. innebar at takflaten også på gatesiden måtte løftes og
fasaden påmures i hele lengden. Men de forholdsvis nyinnredede interiørene vestenfor ble
ikke berørt. Takløftet ble besørget med et sett nye sperrer i slakere vinkel over de gamle.
Over salen ble loftsbjelkene kappet, og nye ble lagt inn en alen høyere og sammenbladet med
sperrene. På grunn av det lange spennet måtte bjelkene henges opp i to dragere, som igjen
ble opphengt i sperrebindene.
Otto Collett selv fikk som forgjengeren liten glede av anstrengelsene. I hans tilfelle
skyldtes det at fetteren John Collett døde samme år, og som arving overtok Otto både
handelshuset og Collett-gården i Kirkegaten og flyttet inn der i stedet. Rådhusgaten 12 ble i
1812 solgt til svogeren Iver Steen for 5 000 riksdaler, og en måned senere videre til Marcus
Pløen for 50 000 – et vitnesbyrd om det kaotiske pengevesenet.
Da byggearbeidene var avsluttet 1. april 1810 hadde Rådhusgaten 12 fått sitt
”endelige” utseende. Forhusets eksteriør ble stående uendret helt til 1929, da det fikk
moderne butikkvinduer mot gaten og funkisfasade mot bakgården. Utseendet fra 1810 er
også det tidligste som med stor sikkerhet kan rekonstrueres, dels fordi mange av elementene
var bevart, dels fordi kildematerialet fra tiden er særlig rikt. 1810-situasjonen ble derfor
utgangspunktet for Norges Banks restaurering.
Bakbygningene
Som alle bygårder hadde også Rådhusgaten 12 en gårdsplass omkranset av sidebygninger og
uthus for mange formål. De kan ikke følges lenger tilbake enn til den første branntaksten i
1766, men må ha vært betydelig eldre, siden de da ble beskrevet som laftehus. Det betyr at de
ikke kan ha vært oppført etter 1708, i hvert fall ikke lovlig. Gjennom de siste tiårene av 1700tallet
var situasjonen åpenbart uforandret. Gården hadde en laftet sidefløy i to etasjer på
vestsiden, og her lå kjøkkenet og bryggerhuset i første etasje. Det betyr altså at gården var
disponert etter et svært vanlig mønster med kjøkkenet utenfor selve forbygningen, men
sannsynligvis nærmest denne. Under var det kjeller. De tre værelsene, hvorav bare to hadde
131 Samme operasjon ble gjort i utvalgsgården Fred. Olsens gate 13 omtrent samtidig, se s. 100.
146