Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

”grundmuur” var ikke nødvendigvis dens innvendige beskaffenhet, men hvordan den så ut og
ble oppfattet – som massiv, brannsikker og representativ. ”Grundmuur” var idealet som
myndighetene tilstrebet og gradvis nærmet seg, til det endelig ble gjennomført som et
ufravikelig krav i bygningsloven for Christiania av 24. juli 1827 (Larsen 1988:85 f.).
Noen få bygninger ble murt av natur- eller bruddstein – til dels med stein hentet fra
ruinene i Gamlebyen og på Hovedøya. Den eldste delen av Collettgården, Kirkegaten 15, ble
i første del av 1600-årene oppmurt av bruddstein, men iblandet noe tegl, både av
middelalderformat og av datidens moderne mindre format. Hjørnene var her av hogne
kvadre, men selve murflaten var pusset og rødmalt med opptrukne hvite fuger for å illudere
teglmur. Senere ble et en-etasjes hus reist i samme teknikk på Revierstredet 7 (mnr. 186 B),
et sjeldent tilfelle hvor gråsteinsmur opptrer i et hus av minimal størrelse. 23 Myndighetene
oppfordret til slike ressurssparende løsninger, og fra 1700-årene kjennes flere eksempler.
Arno Berg nevner bl.a. Fred. Olsens gate 5 og Stortorget 2 (Berg 1965:30). På Akersgaten 22
sto et to-etasjes hus, som i 1805 hadde ”nederste Etage af Graae Muur og den øverste af
Bindingsværk og Muur, til Gaden med een halv Steen forblendet”. 24 Hospitalet i Gamlebyen
og Tukthuset i Vaterland ble også bygget i natursteinsmur. Til dels ble det dessuten brukt
naturstein som sparestein i teglmur, som i Rådhusgaten 12 og nabogården nr. 14.
Tegl og forband
Men materialet i murene over fundamentet eller ”grundvolden” var overveiende teglstein. All
tegl måtte importeres fra utlandet. Leverandørlandene var Nederland, Nord-Tyskland og
kanskje Danmark. Importen av teglstein er ikke systematisk undersøkt gjennom
tollregnskapene, men Edvard Bull gjør oppmerksom på en stor økning i anleggsperioden – i
1628 oppgis det at 65 000 murstein kom til byen med nederlandske skip (Bull 1927:88).
Arno Berg har gjennomgått regnskapene for Akershus slott og festning og funnet at
mesteparten av steinen som ble brukt der, kom fra Nederland – Hinloopen og Harlingen er
nevnt som opphavssteder. Dessuten kom det stein fra Sønderborg i 1620-årene, i det store
middelalderformatet med mål omkring 3” x 5½” x 11½” (Berg 1951:12, 58). På Rådhusgaten
7 fra 1647 og på Kongens gate 13 (Berg 1930) ble det derimot brukt frisisk eller nederlandsk
stein av et usedvanlig lite format, bare ca. 1¼ ” x 3” x 7”. Gjennom 1600-tallet og 1700-tallet
ble en mellomstørrelse etterhvert innarbeidet som standardformat – 1½ ” x 4” x 8”. Dette
formatet kalles i Danmark ”flensborgersten”, kanskje fordi slik stein opprinnelig eller
overveiende ble utskipet fra Flensburg. Da norsk teglproduksjon kom i gang mot midten av
1700-tallet, var det dette formatet som ble brukt, og som forble en omtrentlig norsk standard
inntil man ved oppførelsen av Slottet i Christiania gikk over til ”moderne” format med
høyden 2½ ”. 25 Ett kjennetegn for de eldre teglformatene er at høyden går opp fire ganger i
lengden, mens det tilsvarende forholdet for moderne stein er 1:3. Eldre stein har dermed i
motsetning til moderne en høyde som også går opp i breddeformatet, en klar fordel
ved muring av hvelv og ”rullskift”. 26
for en bygning”. Betydningsforskyvningen i norsk har vel sammenheng med at det som oftest bare var og er
fundamentet under bygningen som var bygget av solid murverk, mens danske hus gjerne har murer også over
fundamentet eller ”grundvolden”.
23 AA. Arno Bergs notat etter bygningsundersøkelser desember 1956 – januar 1957.
24 RA. Kommersekollegiet, Christiania branntakstprotokoller, pakke 15, legg: Forandringer fra 1805 til 1806.
25 Theodor Broch skriver i sin Lærebog (1848) at ”almindelige Murstene” har et format ”hvis Længde sædvanlig
forholder sig til deres Brede og Tykkelse som 4:2:1. … dog har man ogsaa de saakaldte Slotsstene, der ere 2 ½ ”
tykke”.
26 Et ”rullskift” er en skiftegang murt med stein på høykant, men med kortsiden eller ”koppen” ut.
207