Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Danmark er bokstavelig talt et nærliggende land å lete i, og danske byhus i bindingsverk er
flere steder i avhandlingen nevnt som sannsynlige forbilder for Christiania-bebyggelsen. Til
tross for massiv påvirkning fra Tyskland var dansk bybindingsverk godt forankret i gammel
landsens byggeskikk. Et viktig tradisjonelt trekk var den faste forbindelsen – bindingen –
mellom stolper og bjelker, med bjelkene tappet igjennom stolpen et stykke under toppen og
fornaglet utvendig. Øvre ende av stolpen ble altså ført opp over loftsgulvet før den endte i en
tappforbindelse med tagremmen. Hvis bjelkene ble anbrakt tilstrekkelig godt under
”tagremmen”, oppsto et ”styrterum” begrenset av de lave kneveggene. Denne byggemåten
ble overført fra bøndenes en-etasjes stuer til borgernes kjøpstedsbygninger i to etasjer (Jensen
1933:16f). Fig. 4.49 viser et typisk byhus fra 1500-tallet med ”højstolper” på baksiden og
”knægtbygget stokværksfremspring” på fasaden. Men snittet av overetasjen viser at det i
prinsippet tilsvarer det tradisjonelle bondehuset, løftet opp på ”stueetagen”. Også her ender
stolpene i tapper opp i og gjennom ”tagremmen”, og på hvert knutepunkt står en sperre og
støtter seg til den oppstikkende tappen. Takbindet med sperrepar og inntappet hanebjelke
mangler den nedre strekkbjelken som ville ha gjort det til en stiv trekant. I dette skiller det
seg avgjørende fra Christiania-takbindet og fra det egentlige sperretaket etter gjengs tysk
definisjon (Hinz 1989:158).
Det kan ikke utelukkes at ”danske” tak fantes på tidlige bindingsverkshus i
Christiania, men intet er sikkert påvist. Ett mulig tilfelle i utvalgsgården Dronningens gate 10
er diskutert på s. 162-163. Snittet av dette huset, reist etter brannen i 1708, viser et loft med
lave knevegger; en situasjon som det er fristende å tolke som ”dansk”. Men tegningen er ikke
en oppmåling i dokumenterende hensikt, og det er ikke sikkert at den bør oppfattes realistisk.
Sikkert er det derimot at Christiania-takbindet ikke kan spores tilbake til den eldre
danske bindingsverkstradisjonen, hverken på landet eller i byene. Men dansk bybindingsverk
var under stadig endring, og allerede omkring 1600 hadde mange hus virkelige takbind med
tverrbjelken lagt oppå langveggenes remmer, og med sperreføttene nedtappet i denne (Jensen
1933:17). Admiralsgården på Bremerholm i København fikk tidlig denne takkonstruksjonen,
og dessuten et annet tidlig ”moderne” trekk, kort utkragning uten knekter. Chr. Axel Jensen
antok sydtyske forbilder for dette (Jensen 1933:36). Her møter vi omsider en parallell til og et
mulig forbilde for Christiania-takbindet. Konstruksjonen ble standardløsningen i København
etter at stokkverksfremspring ble forbudt i 1683, skjønt den tiltagende manér med å anbringe
brede ”gavlkviste” på husene resulterte i at man sjelden fant et regulært takbind som spente
over hele husbredden. 140
Fig. 4.50 Høeghs typetegning til dansk husmannsstue, 1794. Takbindet med ”kæmningsværk” er identisk med
Christiania-takbindet. Etter Langberg (1942).
140 Se for eksempel rekonstruksjonstegningene til Wilders gade 40-46 (Hansen 1979).
274