Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

strukturen ga seg slike uttrykk som at vinduer kunne plasseres i veggen ut fra estetiske eller
funksjonelle motiver, og ikke at de som i Danmark rigorøst måtte innordne seg i fagene.
Byens tømrere fortsatte å organisere veggen som om den skulle ha vært laftet.
Med leksikon fra fremmed og statuspreget superstratum og grammatikk fra hjemlig
substratum kan det være berettiget å beskrive byens bindingsverk som en parallell til haitisk
kreolspråk (s. 332) – un danois coulé dans le moule de la syntaxe norvégienne.
5.3.2 Har andre maken?
Hele foregående kapitel er bygget på tolkningen av bytømrernes produksjon som ”laftehus i
bindingsverk”. Andre hensyn enn de som var iboende i selve teknikken dikterte hvor stolpene
skulle stå. Kreoliseringsteorien kan forklare hvorfor det ble slik, og annerledes enn i den
byggeskikken som ble holdt frem som forbilde av Christian IV. Danske tømrere var for
indoktrinert i sitt system til å bryte med dets bundethet. De måtte stille opp stolper i jevn
avstand etter hvor mange fag som fikk plass mellom hjørnene. Så fikk vinduene føye seg inn
der det ikke sto en stolpe i veien.
Kreoliseringsforklaringen står seg godt hvis vi leter etter paralleller til Christianias
ubundne bindingsverk der vi mest skulle vente å finne forbilder. Hele Nord-Europa fra
Flandern i vest til Mecklenburg i øst har tradisjonelt bygget hus med bindingsverk i bundet
system. Dette er områder som landet og byen hadde de tetteste kulturelle kontaktene med,
både ved handelsforbindelser og innvandring. Tallrike håndverkere fra Danmark, Tyskland
og Nederland arbeidet i Norge. Store deler av området befant seg også innenfor en og samme
riksenhet med sentrum i København. Vi kan nok ha fått ideen om bindingsverket som
veggkonstruksjon derfra, men ikke bindingsverket som system. Det er egnet til å forundre at
den strukturelle fellesnevneren for byggeskikkene i nærområdene på Kontinentet ikke fulgte
med da teknikken ble importert. Vårt ubundne bindingsverk må gis en tilleggsforklaring til
den rent memetiske, og kreolisering er så langt den beste.
”Det frankiske bindingsverk”
Undersøkelsen har vist at Tysklands bidrag til Christiania-byggeskikken må ha vært viktigere
enn tidligere antatt. Påvirkningen derfra er tydelig i de mange tyske faggutrykk som fantes og
til dels stadig finnes i bygningsfagene – fakkmur, stender, rigel, losholt, rem og sverte er noen
av dem. Verktøybetegnelser er også i stor utstrekning innlån fra tysk, som bile og høvel.
Takkonstruksjonene synes i stor grad å være påvirket av tyske forbilder. Sperrebind av tysk
herkomst fikk tidlig gjennomslag i Christiania, mens danske tømrere vedble å praktisere en
type takverk som var dypt rotfestet i landets egen bindingsverkstradisjon – og som det aldri
lyktes å få eksportert til Norge. Det kan se ut til at det største innslaget av innvandrere blant
håndverkerne kom fra Tyskland, og at dette snarere økte enn avtok i tiden frem mot 1850.
Men Tyskland er stort, og kulturelt sett langt fra homogent. Lenger syd i Tyskland
finnes byggeskikker som på vesentlige måter avviker fra de nordtyske. Syd for saksernes
gamle ”stammeland” støter vi på bindingsverkshus som virker merkelig kjente og hjemlige.
Igjen møter vi stolper i ujevn takt, bjelker som ikke korresponderer med stolpene, og uklar
faginndeling. Dette er det frankiske Tyskland, med bindingsverkstradisjoner som har et annet
utgangspunkt og et annet utviklingsforløp enn i nord. 34 Kan impulser direkte derfra forklare
Christiania-bindingsverket bedre enn kreoliseringsmodellen?
34 Eldre tyske bygningsforskere forsøkte å knytte regionale forskjeller i byggemåter til de gamle germanske
”stammene” som i sin tid skal ha befolket Tyskland. Denne romantiske kulturhistoriske retningen fikk sine
talsmenn i pionerer som Schäfer og Pessler omkring forrige århundreskifte, og deres elev Hermann Phleps holdt
359