Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

1600-tallet”. Hans publikasjon ”Byggverk i tre 1100-1700” (1993) tar særlig for seg tårn- og
takkonstruksjoner i kirkene, og i den sammenheng også tak over byhus i Christiania.
Et tverrfaglig miljø av arkeologer, arkitekter, etnologer og kunsthistorikere har
gjennom de siste tiårene bidratt til å utforske byggeskikkene innenfor ”nordsjøkulturen” .
Likhetene mellom historiske byggemåter og de forhistoriske langhusene som kan påvises i
hele området har avfødt interessante teorier om sammenhenger. Denne forskningen er
oppsummert i to viktig publikasjoner: ”Vestnordisk byggeskikk gjennom to tusen år ” (1982)
og ”Grindbygde hus i Vest-Norge” (1999). Et tysk bidrag til emnet er gitt av Hermann Hinz
med ”Ländlicher Hausbau in Skandinavien vom 6. bis 14. Jahrhundert” (1989).
Litteraturen om bindingsverk er av naturlige årsaker fattig i Norge. Desto mer
omfattende er den i bindingsverksland som Danmark og Tyskland. Bortsett fra et sideblikk til
England, har jeg konsentrert oppmerksomheten om disse to landene som de mest sannsynlige
opphavssteder for Christiania-bindingsverket.
I Danmark er de mer dekorative aspektene ved bindingsverket behandlet av pioneren
Reinhold Mejborg (1888). De konstruktive sidene og sammenhengen med forhistoriske
byggemåter ble tatt opp av Chr. Axel Jensen i ”Stolper og Suler ” (1916). Viktige bidrag til
utforskningen av dansk bindingsverk er siden gitt av Mogens Clemmensen i ”Bulhuse” (1937)
og i artikkelstoff av Svend Jespersen (1956), Axel Steensberg og Halvor Zangenberg. En god
sammenfatning av bindingsverk og beslektede konstruksjoner i landsbebyggelsen gir Bjarne
Stoklund i ”Bondegård og byggeskik før 1850” (1980).
Svenske hus i bindingsverk fantes og finnes på gammelt dansk territorium, og den
svenske litteraturen om emnet er det derfor naturlig å knytte direkte til den danske. Et tidlig
bidrag var Axel Nilssons artikkel ”Öfvergångsformer mellan blockhus och korsvirke” (1903),
hvor forfatteren med sin evolusjonistiske tilnærming kom i skade for å oppfatte laftehus som
den forhistoriske byggemåten, gradvis videreutviklet via ”skiftesverk” til ”korsvirke”. Emnet
fikk en hel avhandling av Carl Werner med ”Korsvirkesarkitekturen i Sverige” (1924).
Byenes bindingsverk ble behandlet av Chr. Axel Jensen (1933), og siden er en mengde
monografier over lokale varianter kommet til. Jeg har i denne sammenheng særlig gjort bruk
av bøker om Randers, Bornholm og Ålborg, men først og fremst Kjeld Kaysers
”Københavner bindingsværk” (1985). Fra nyere tid er også den populærvitenskapelige boken
”Byhuset – byggeskik i købstaden” av Curt von Jessen m.fl. (1980) verd å nevne. Byhus i
Skåne er behandlet av bl.a. Einar Bager og Erik Lundberg.
Tyskland har en særlig sterk tradisjon for forskning om bygningskonstruksjoner,
grunnlagt av Schäfer i slutten av v 1800-årene og videreført av Ostendorf, Gruber og Phleps.
Ledende skikkelser i etterkrigstiden var Schepers, Eitzen og Baumgarten. 53 Disse har skrevet
om nord-tyske forhold, og til dem slutter Konrad Bedal seg med sitt grundige verk om
”Ländliche Ständerbauten” i Schleswig-Holstein (1977). Bedal har også skrevet om
bebyggelsen i Franken (1980, 1990). Midt-tysk (frankisk) bindingsverk var tidligere
behandlet av Heinrich Walbe (1942). En utradisjonell vurdering av konstruktive løsninger fra
store deler av Europa er gjort av Klaus Thinius-Hüser i ”Historische Holzkonstruktionen”
(1998).
53 Tysk forskningshistorie er her hovedsakelig referert etter (Bedal 1977:19-23).
48