Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

ygningsforskningen fikk blikk for totaliteten i det bygde miljø, og ikke bare for
elitearkitekturen og det enkelte verk. I Sverige ble det innført et nytt navn på dette
forskningsfeltet – bebyggelsehistoria (Lindahl 1981). Det skulle signalisere avstand til den
etablerte arkitekturhistorien og interesse for bebyggelse og bosetning som helhet.
I norsk fagmiljø har denne betegnelsen ikke festnet seg, kanskje fordi vi fra før hadde
en sterkere tradisjon for et bredere perspektiv. 46 ’Bygningshistorie’ kan omfatte både
bosetning og bygningsformer, sosio-kulturell kontekst og symbolsk mening. Det er et
utpreget interdisiplinært felt med utøvere fra mange fag – etnologer, arkitekter, arkeologer og
kunsthistorikere. For bygningshistorikeren interesserer det enkelt byggverk mindre enn
mønstrene eller skikkene som ligger bak, selv om forskeren nødvendigvis må beskjeftige seg
med enkelttilfeller for bygge generelle teorier om mekanismene som former og endrer
bebyggelsen.
Byggeskikksforskning
Forskning om byggeskikk har som nevnt lang tradisjon i Norden, slik at det internasjonale
oppsvinget i den siste menneskealder ikke representerer noe brudd innenfor den nordiske
disiplinen bygningshistorie. Annerledes i engelsktalende land, der architectural history som
fagbetegnelse har virket konserverende på disiplinen og bidratt til å fastholde
oppmerksomheten om viktige monumenter og akademisk arkitektur – som i hvert fall på de
britiske øyer er rik nok til å ha holdt generasjoner av forskere sysselsatt (Rapoport 1990:11).
Folkelige ytringer klarte ikke i samme grad å fange interessen, og om de gjorde det, måtte
også de rubriseres innenfor kategorien ’architecture’. I nordiske språk har de innarbeidede
begrepene ’byggeskikk’ og ’bebyggelse’ gjort det lettere å skille mellom kategoriene. På
grunn av bindingen til arkitekturbegrepet har engelskspråklige forfattere måttet kvalifisere
emneområdet med tilføyelser som vernacular, traditional eller folk for å få frem at det ikke
handler om den snevrere kategorien academic, high-style eller polite. Derfor oppfatter de
også utvidelsen av forskningsfeltet som et sterkere brudd med fagtradisjonen. 47 Forholdet
mellom byggeskikk og bygningsforskning er mer inngående behandlet av Arne Lie
Christensen (Christensen 1996). Selv har jeg tidligere drøftet innholdet i
byggeskikksbegrepet og forsøkt å gå opp grensene mot arkitekturbegrepet (Roede 1992).
Amos Rapoport har gitt vektige teoretiske bidrag til disiplinen vernacular
architecture. Han har i senere år argumentert for å skille ut en egen disiplin med et videre
empirisk fundament – ”… no longer buildings but the built environment”. Det han kaller
EBS (Environment-behavior Studies) synes å ha mye til felles med skandinavisk bygnings- og
bebyggelseshistorie (Rapoport 1990:12).
Bygningshistorie har også mange utøver i Tyskland, innenfor to retninger med
flytende grenser – Bauforschung og Hausforschung (Grossmann 1993:5-8) (Bedal 1978).
Forskjellen ligger i detaljeringsnivået for studiene. ”Hausforschung” søker å kartlegge
utbredelsen av hustyper, byggemåter og bosetningsformer og å forklare historiske
endringsprosesser og regionale særtrekk. ”Bauforschung” studerer det enkelte byggverk i
dybden og søker å klargjøre dets egen ”bygningshistorie”, bl.a. ved bygningsarkeologi.
Sentrale temaer er teknikk og materialbruk, men også eiere, brukere og skiftende formål som
”Alltagsgeschichte”. Men kulturhistorie har hatt forløpere: Troels Lund i Danmark, Auguste Comte i Frankrike,
J.R.Green i England, F.J.Turner og J.H.Robinson i USA, og Karl Lamprecht i Tyskland (Burke 1992).
46 Begrepet ’bebyggelseshistorie’ ble brukt av Truls Aslaksby i titelen til hans bok om forstadsbebyggelsen.
(Aslaksby 1986). Eir Grytli brukte det også i avhandlingen om Surnadalsøra fra 1993, men bare der hun
refererer til svensk litteratur (Grytli 1993).
47 Engelsk og amerikansk terminologi drøftes bl.a. i (Bourdier 1989), (Glassie 1975), (Brunskill 1981),
(Rapoport 1969), (Rapoport 1990), (Hillier 1993).
40