Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

på grunn av kupert terreng og tilfeldig planlegging. Vanligvis måtte huseiere feste tomter av
grunneieren. I Flekkefjords tilnærmede rutenettsplan var vanlig tomteareal fra 100 til 300 m 2 ,
altså godt under gjennomsnittet i Christiania. Mandal var en av flere byer med tilløp til
”standardtomter” som varierte innenfor visse rammer. 172 Mange hadde bare ett lite hus, og
tomtene var derfor små – 75 % var mindre enn 100 m 2 , og hver tredje tomt mindre enn 50 m 2 .
Så små tomter fantes ikke i ”kvartalerne”, men forekom i de ”selvgrodde” forstedene til
Christiania. I Molde og Kristiansund ble det i 1740-årene festet bort større tomter med areal
fra 500 til flere tusen m 2 til formuende kjøpmenn, altså til dels større enn de største i
Christiania (Eliassen 1999:143-145). Med forbehold for unntak som må tilskrives vanskelig
topografi, fikk kystbyene fra 1600- og 1700-tallet tomter som tenderte mot kvadratisk form,
tilpasset skikken å legge hus langs gater og omkring gårdsrom. Forholdsvis brede var
tomtene også i svenske byer; bare i de gamle danske landskapene fantes like smale tomter
som vest for Øresund, bebygget med ”boder” (Paulsson 1950:I,44f).
Bebyggelsen var uten unntak organisert med forhuset ut mot gaten; bolig for familien
som eide eller disponerte gården. Nesten alle forhus lå med langsiden mot gaten, en
orientering som de brede tomtene innbød til. Men hva som var årsak og virkning kan i dette
tilfellet diskuteres. Mønsteret med bebyggelse langs gaten ser ut til å ha vært etablert lenge
før Oslo brant, slik at det var en innarbeidet skikk da Christiania ble anlagt. (S. 52). Dermed
er det sannsynlig at alle aktører hadde den samme bygningstypen for øye under utstikking av
tomtene. Selv de aller minste eiendommene ble ikke gjort smalere enn at et normalt byhus av
minimumsstørrelse kunne innpasses mellom grensepælene.
Ved tomteutdelingen må borgerne ha fremmet sine arealkrav ut fra en forestilling om
hvordan de ville bygge. En bygningskropp langs gaten var formodentlig den underforståtte
premiss for de fleste; det var bare lengden som skulle diskuteres, og den måtte stå i et rimelig
forhold til økonomisk evne og sosial posisjon. For de fleste sto valget mellom to eller tre rom
i bredden (og med opsjon om å bygge i to etasjer på samme grunnflate), varianter av den
meste utbredte plantypen for byhus. Dette må være bakgrunnen for at tomten stort sett kan
sorteres i to kategorier etter bredde. De som var tiltenkt hus med toromsplan opptok fra 18 til
22 alen i bredden, slik vi finner dem konsentrert langs Akersgaten og Vollgatene, eller mer
sporadisk i andre strøk. I kontrast til gruppen av relativt smale tomter utgjør tomter med
bredder fra 24 til 30 alen (15-19 m) også en forholdsvis tydelig gruppe, som kan ha vært ment
for plantypen med tre rom på rad. Slike tomter opptrer i sammenhengende rekker i flere
kvartaler langs sørsiden av Rådhusgaten og på begge sider av Kongens gates nedre del, altså i
byens beste strøk. Denne størrelsen er også påvist arkeologisk på Kontraskjæret. Langs
Akersgaten lå to 18 meter brede gårder ved siden av hverandre (Schia 1986:57). Bare noen få
kjøpmenn og embetsmenn i byens toppskikt la beslag på enda bredere tomter, de fleste langs
Dronningens gate og på viktige gatehjørner.
Bolighuset som vender mot gaten var kanskje en forholdsvis moderne foreteelse i
nordisk bykultur da Christiania ble anlagt. Mange byplanhistorikere mener å spore en eldre
skikk med magasinbygninger mot gaten og boligen lenger inne på tomten. Gregor Paulsson
og Erik Lundberg beskriver en langvarig prosess fra middelalder til moderne tid, der
opprinnelige lagerrom i loftbygninger mot gaten gradvis ble tatt i bruk til bolig, mens
økonomiarealene ble flyttet bakover i gården (Paulsson 1950:I,21-30) (Lundberg 1978:124-
136). Vår viten om det gamle Oslo tillater ikke å trekke sikre paralleller til svenske forhold,
men situasjonen på Bryggen i Bergen hadde en viss likhet, skjønt den utpreget linjære fysiske
strukturen var en annen. 173 Skytningsstuen eller ”schøtstuen” som lå sammenbygget med et
172 Eliassen (1996) angir for Mandal som ”standardmål” lengder fra 10 til 15 alen og bredder fra 8 til 12 alen.
173 I Bergen lå sjøboder eller sjøloft i to eller tre etasjer fremst mot bryggen – en bygningstype beslektet med
loftene på landet, og kanskje forbilder for disse, både med hensyn til form og funksjon. Nede rommet de lager
for mat og varer, over var det sengerom og samlingssted ved høytidelige handlinger. Innenfor sjøhusene lå de
287