Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

mens de senere ble bygget med kammer og stue, samtidig som kjøkkenet ble forvist til
sidefløyen etter dansk mønster.
Separat kjøkken – eller ikke – definerte et skille mellom øst og vest i Nord-Tyskland.
Fra Braunschweig og østover fantes allerede i 1400-årene kjøkkenet under navnet ”koken” og
med karakter av rent matlagningsrom. Men lenger vest, i Osnabrück, forekom åpen åreild i
den store ”Diele” til langt inn på 1700-tallet (Mohrmann 1985:518). I vestre deler av Nord-
Tyskland ble kjøkkenet ikke bare kjøkken, men beholdt flere av allrommets funksjoner –
arbeid, opphold og måltider – og dets utstyr av bord, benker og stoler (Fouquet 1998:431). I
Warendorf i Westfalen kjente man knapt noe separat kjøkken før på 1600-tallet, og ordet
”Küche” var ukjent før 1600. Men noe tidligere kunne lette skjermvegger av tre skape et
delvis skille mellom en bo- og matlagningssone og en arbeids- og lagringssone. I gavlhusene
ble kjøkkenet lagt mot bakgården, der kokeplassen alltid hadde vært, men i ”Traufenhäuser”
(hus på langs) fikk det ligge ut mot gaten, i kontrast til nordisk skikk (Baumeier 1974:62f).
Derimot kom byggeskikken lenger sør i Tyskland med tiden til å ligne den nordiske. I byen
Königsberg i bayersk Franken var det i hvert fall i 1700-årene blitt vanlig å flytte boligen ned
på gateplan, med stue mot gaten og kjøkken mot bakgården (Imhof 1993:179-222).
Kjennetegnet for et kjøkken – og det eneste helt uunnværlige element – var den store
kjøkkenpeisen eller skorsteinen. Forløperen var stuens udifferensierte peis, som tidligere
bruktes både til oppvarming og matlagning, og som i små hus ofte var eneste varmekilde. I
løpet av 1600-årene ble dens dobbelte funksjon splittet; peisen ble degradert til matlagning
alene og forsvant fra stuen. Men kjøkkenet beholdt den rommelige peisen med en grue som
ga god plass til matlagning og frastilling av kokekar. Den var helt blottet for dekor. Få av
dem er bevart fra selve byen, men ganske mange 1700-talls peiser finnes i forstedene.
Normalformen holdt seg nokså uendret gjennom flere hundre år. Som regel sto peisen i et
hjørne, med en kort vange på den frie kortsiden, og en kappe båret av en jernstang eller
opphengt i en bjelke. Også om den sto fritt mot en vegg gjorde man gjerne den ene vangen
kortere for å komme lettere til gruen.
Fig. 4.65
1700-talls kjøkken, slik det er rekonstruert i Chrystie-gården fra Brevik på Norsk Folkemuseum.
Våre innbofortegnelser viser at kjøkkener i Christiania må ha vært sparsomt møblert. Det er
nesten bare redskaper og servise som nevnes. Til en viss grad kan det forklares som en følge
av at de ofte var meget små rom, der skorstenen opptok det meste av plassen. Men
hovedforklaringen må være en tradisjon for mest mulig veggfast innredning, noe som også lot
seg gjennomføre på minimumsareal. Hos familien Bruun i Tollbodgaten 14 fantes i 1756 et
matskap på kjøkkenet, men forøvrig nevntes ikke engang et bord, selv om det er merkelig om
man ikke trengte bordplass. Andre steder aner man at tjenestepiken hadde soveplass på
309