Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

mønstermuring finnes i Rådhusgaten 7 fra 1647. Der er det under vindusnivå tre
gjennomløpende skifteganger av tegl i normalt ”flensborgformat”, mens murverket ellers er
av tegl i det minste nederlandske formatet. Hvorvidt denne forskjellen også ga seg uttrykk i
en differensiering av den obligatoriske kalkfargen, er uvisst.
Fig. 4.8
Muring med avvekslende skifteganger av rød og gul tegl var heller ikke vanlig i Danmark, men dette huset må
være et unntak fra regelen. Strandgade 52-54 på Christianshavn. Foto LR.
I 1600- og 1700-årenes Danmark og Norge ble det overveiende murt i kryssforband. Der
veksler skifteganger med langsiden ut (løperskift) med skifteganger som vender koppen eller
kortsiden ut (koppskift). Dette gir maksimal spredning av de vertikale fugene eller
støtfugene, 29 som er murverkets svakeste ledd, samtidig som de mange gjennomgående
kopper eller bindere sikrer god fasthet på tvers av muren. Det beslektede blokkforbandet
omtales i eldre litteratur og kan også ha vært brukt, men betraktes som statisk svakere fordi
alle løperskiftene får sammenfallende støtfuger. Begge typer forband vil imidlertid fremvise
regelmessig veksling mellom løperskift og koppskift, som i samvirke med visse typer tegl vil
frembringe den ovenfor omtalte stripevirkningen. I dette skiller de seg fra de typene forband
som tidligere ble brukt i Nord-Europa, og som kjennes under navnene munkeforband, polsk
forband eller gotisk forband. Hollandsk eller flamsk forband har som disse også både løpere
og kopper i samme skifteganger, slik at stripeeffekten uteblir.
Til bindemiddel i murverket ble det hovedsakelig brukt kalkmørtel, under enkle
forhold også leire. Mens teglen var importert, ble kalken brent på små kalkovner i
nærområdene, særlig i Bærum og Asker. Kalkbrenning var en kjærkommen attåtnæring for
bøndene i disse områdene, der fjellgrunnen besto av den karakteristiske kalk- og leirskiferen.
Mange stedsnavn rundt Oslofjorden vitner om produksjonen. Slependen var det største
utskipningsstedet for kalk, og ”Slæbenkalk” ble den generelle betegnelsen for det lokale
produktet (Broch 1848:112). Transporten foregikk mest på skuter, men også på sleder på den
islagte fjorden (Marthinsen 1983:182-188).
Motvilje mot murtvangen
Murtvangen ble ingen umiddelbar triumf for kongen. Som foran fortalt, måtte det lempes på
forbudet mot tømmerhus allerede i 1625, og det ser ut til at den bebyggelsen som i første
omgang reiste seg i Christiania, hadde et stort innslag av provisorier. Det kan ikke ha vært
enkelt å få satt opp murhus i en fart når så mange hindringer sto i veien som her:
29 Støtfuger kalles blant murere også med et tysk lånord stussfuger.
209