Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Bymarken
Innbyggerne i middelalderens Oslo fikk antagelig mesteparten av matbehovet dekket gjennom
tilførsler fra landdistriktene i form av landskyldytelser til kirken og staten. Disse naturaliene
ble solgt videre til bybefolkningen i bytte mot varer, tjenester og kontanter. Etter
reformasjonen ble tilførslene mindre, og bybefolkningen så seg tvunget til en større grad av
selvberging. Etter lang tids strev for å få et eget jordbruksareal lagt til byen, lyktes det i 1582
å få lagt ut gårdene Teisen, Bryn og Ulven til byens mark. Her fikk borgerne sommerbeite til
hester og kyr, slik at det ble lettere å skaffe melk og ferskt kjøtt (Sprauten 1992:44).
Etter bybrannen og flyttingen til Christiania ble Oslos gamle bymark øst for Akerselva
overlatt til Akershus festning som erstatning for arealene som ble avstått til anlegget av den
nye byen. Kongen sørget snart for å erstatte tapet med en ny og langt større bymark. I årene
1629 og 1630 ble en rekke gårder nord for byen forært borgerne til felles bruk. Bymarken på
omkring 4500 dekar omfattet gårdene Aker, Rud, Bjølsen, Lindern, Stein, Valle og Vøyen.
Meningen var at borgerne skulle disponere dette arealet i fellesskap. Store deler ble snart
utparsellert til løkker og innhegnet, men foreløpig uten at privat eiendomsrett gjaldt. Løkkene
skulle følge vedkommende bygård og ikke kunne avhendes separat, og arealet skulle tilpasses
bygårdens størrelse. Fra 1638 ble det innkrevet en årlig skatt beregnet etter arealet av hver
løkke. Restområdet utenfor løkkene var til fri utnyttelse for alle de øvrige byborgerne, men
ble etterhvert stadig innskrenket og kom til å bestå av de minst brukbare arealene. Byens
ledende borgere, som bestyrte bymarken i kraft av posisjonene som borgermestre og rådmenn,
sørget snart for å sikre seg de beste og største løkkene, og etterhånden fikk de et fastere og
fastere grep om dem, inntil fullstendig privat eiendomsrett var et faktum.
I 1697 ble 323 løkker oppmålt og jordeboksført, slik at den årlig avgiften kunne
innkreves på en mer betryggende måte. De ble da disponert av 220 husstander, og det vil si at
enkelte borgere hadde flere enn én løkke. Størrelsen varierte også, fra godt under en dekar for
de fleste, til nesten 100 dekar for den største – Ruuseløkka (Sprauten 1992:163-167). Men
mange, om ikke alle, husholdninger i byen kunne nyte godt av hagebruk og landbruk på
løkkene og dermed et verdifullt tilskudd til kostholdet. Denne adgangen til jord var
forutsetningen for at Christiania helt inn på 1800-tallet beholdt sin store grad av selvforsyning
og sitt agrare preg, med stall og fjøs i langt de fleste bygårder.
Bymarken var ikke noe særskilt for Christiania, men et alminnelig europeisk
småbyfenomen. I alle de mange små danske og svenske kjøpstedene hadde borgerne tilgang
til en bymark som kunne bidra med en vesentlig del av matforsyningen (Elkjær 1999:55)
(Paulsson 1950). Også tyske byer hadde sin ”Stadtfeldmark”, og i mange småbyer utgjorde
”Ackerbürger” som utelukkende eller overveiende levde av landbruk en stor del av
befolkningen (Baumeier 1974:32).
En forutsetning for å utnytte bymarken var at borgerne ikke skulle ha adgang til å sette
opp beboelseshus på løkkene. Dette forbudet ble lenge overholdt, stort sett. Men man fant en
snedig måte å omgå det på – ved å bygge en midtark med rom for opphold og overnatting
oppå den tillatte låven. Disse ”arklåvene” var det mange av. 1700-tallets tiltagende
naturromantikk og sans for det pastorale liv førte etterhvert til at byggeforbudet falt helt bort,
og fra slutten av århundret ble bymarken oversådd med vakre landsteder som byfolk brukte til
utflukter og sommeropphold.
Forstedene
Christiania var allerede ved grunnleggelsen belemret med forstadsbebyggelse utenfor selve
byen, noe som gjennom flere hundre år skulle bli oppfattet som et alvorlig problem. Noe
bebyggelse fantes antagelig fra langt tilbake i Pipervika, der fiskere og andre med tilknytning
59