Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Christiania-husene fikk dermed, takket være vekslingen mellom tette fag og vindusfag, et
bindingsverk med en svakere betoning av det horisontale enn de danske med sine vindusbånd
og gjennomgående losholter. (Fig. 4.41). Hundre år senere, i tilbygget til Rådhusgaten 12 fra
1810, hadde den forholdsvis store etasjehøyden (diktert av murkjernen i huset) ført til en
tredeling med to rader av losholter. (Fig. 3.32, s. 145). Men det førte ikke, som man skulle
vente, til at vinduenes høyde ble tilpasset bindingsverkets system. Igjen røpet Christianiatømrerne
sin suverene frihet ved å plassere losholtene under vinduene 4” lavere. I dette
eksemplet ser vi nok et særnorsk trekk – losholten over vinduet, som avgrenser et felt til
utmuring med bare to eller tre skifteganger. Løsningen later til å ha vært vanlig i Christiania,
mens danske tømrere nesten utelukkende plasserte vinduene helt oppunder ”remmen”. Disse
særtrekkene er det nærliggende å tolke i lys av hypotesen om Christiania-bindingsverket som
resultat av en kreoliseringsprosess – at det er sprunget ut av laftetradisjonen, men ”oversatt”
til en annen teknikk. (Se kap. 5.3.1). Løsningen er mindre logisk, mer pragmatisk enn den
danske, og vi aner at tømrernes motiv var å gi interiøret en hensiktsmessig og vakker
vindusplassering, snarere enn å gi fasaden en logisk struktur.
Som omtalt på s. 394 var det i Danmark vanlig med vinduer i sammenhengende bånd,
både på landet og i byene. Der kan fasaden være helt fylt med vindusfag. (Fig. 4.41). I
Christiania forekom tettstilte vinduer sjelden, men noen eksempler er kjent, bl.a. fra
utvalgsgården Dronningens gate 10. To og tre vinduer var der gruppert tett sammen, med
bare en stolpe imellom (fig. 3.39). En tilsvarende sammenstilling finnes stadig i gavlene på
bindingsverkshuset ved Christiania torv (mnr. 252), nå innlemmet i Rådhusgaten 19 (mnr.
253). Men i langt de fleste bindingsverkshus sto vinduene enkeltvis, med tette veggpartier
imellom. Denne måten å komponere fasaden uten å utnytte bindingsverkets frihet til mange
og tettstilte åpninger, kan også være et utslag av den samme kreoliseringsprosessen som er
antydet ovenfor. Kanskje er det tømmerveggen, med massivkonstruksjonens krav til bæring,
som har vært det paradigmet som tømrerne projiserte på bindingsverkets skjelettkonstruksjon.
Ett sikkert innlån fra bindingsverksteknikken er betegnelsen ”fag” i betydningen
”vindusfag”. I norske håndverkeres språk fikk dette ordet et mer spesialisert innhold enn på
dansk, idet danskenes fagbegrep, anvendt på norsk bindingsverk, langt på vei ble meningsløst.
I stedet ble det applisert på vindusfaget alene, og ved en betydningsforskyvning gikk det over
til å betegne selve vinduet, etter formelen ”ett fag vindu”. Dette formularet ble så brukt også
om vinduer i murvegger og tømmervegger, hvor fag-begrepet er meningsløst. Særlig tok
protokollskrivere det til sine hjerter, og nesten uten unntak skrev de ”ett fag vindu” hvor de
godt kunne ha klart seg med å skrive ”ett vindu”. 108 (Se også s. 355).
Vindushistorien og murverksidealet
Både i tømmerhus og bindingsverkshus skjedde den samme utviklingen som er skissert for
vinduer i murhusene, en utvikling mot stadig større ruter, grovt delelig i tre avsnitt:
• 1624-1760: Blyglassvinduer med små ruter, typisk format 4” x 6”.
• 1740-1800: ”Engelske vinduer” med mellomstore ruter, typisk format 8” x 10”.
• 1790-1860: ”Klassisistisk vindu” med store ruter, typisk format 16” x 18”.
I disse jevnt over enkle og små husene var imidlertid formatet både på åpninger og ruter ofte
mindre. Men mens murhusene fikk høye vinduer allerede i utgangspunktet og holdt høyden
gjennom de neste århundrene, ble de typiske vindusformatene i hus av tømmer og
bindingsverk forandret radikalt i den samme perioden. De lave og brede vinduene som var
norm for tømmerhus ble med tiden avløst av stadig høyere vinduer. Omkring 1800 var
108 Etymologisk har ordet gjennomgått en ytterligere forskyvning i moderne norsk, hvor folk i dag ved et fag
forstår et halvt vindu med én av to rammer. Men inntil for 150 år siden var ordet helt utvetydig – ett gammelt
fag var det samme som to moderne fag.
261