Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

ehov, men hadde også mer tilfeldige korttidsbesøkende som kunder. Byen hadde monopol
på detaljhandel til bønder og bygdefolk i hele opplandet, som for Oslos del omfattet det meste
av Østlandet. Bondehandelen foregikk til daglig på torget, som hadde sin største omsetning
på lørdager. Men det årlige markedet i Oslo over fire dager midtvinters har nok stått for en
vesentlig del av varehandelen. Byborgerne benyttet seg utover i 1500-årene i stadig større
grad også av sin rett til å drive omførselshandel i landdistriktene (Sprauten 1992:34-38).
Hver by en øy
Norge i de første hundre år etter reformasjonen kan betegnes som en nokså løs samling av
regioner, der avstandene var store og bindeleddene svake. Kysten og fjordene var gjennom
alle tider en naturgitt allfarvei som folk visste å utnytte til handel og samkvem, og vinteren
bød på godt sledeføre, men ellers var landet praktisk talt veiløst. Kommunikasjon til lands
måtte skje til fots eller på hesteryggen, og varer ble fraktet på kløv eller rygg.
Regionenes relative isolasjon skyldtes ikke bare topografiske forhold, men også at
næringsliv og handel utfoldet seg temmelig uavhengig innenfor hver enkelt region, i et
samspill mellom regionens dominerende by og opplandet, mens kontakten med andre regioner
innenlands var ubetydelig. Byene lå nesten uten unntak ved kysten og kunne dra nytte av at
sjøveien var den optimale for all varetransport – og den gikk til og fra utlandet. Noe forenklet
kan det sies at byene hadde sine forbindelseslinjer utover til utlandet og innover til sitt
innenlandske oppland, men ikke ”på tvers” til andre byer i Norge. Slik ble hver by et
tyngdepunkt i det territoriet hvor dens privilegier tillot borgerne å virke. Oslo fikk
eksempelvis nære kommersielle bånd til nordtyske, danske og nederlandske byer, og
handelsforbindelsene førte selvsagt til at det også ble knyttet kulturelle og personlige bånd.
Innenlands hadde byene hver for seg et nett av forbindelseslinjer utover i sitt distrikt gjennom
krambodene, markedene eller omførselshandelen, og disse kanalene for varebytte formidlet
nok også immaterielt tankegods.
Norge var på sett og vis et øyrike av isolerte byer i hvert sitt oppland, med få og svake
kontaktlinjer byene imellom, men med bred kontaktflate mot verden utenfor. Impulser fra
Europa kunne dermed komme samtidig til hver by enkeltvis fra de byene som var viktige
handelspartnere, og derfra finne veien videre utover i distriktet. Landet hadde ikke som
Danmark eller Sverige et ubestridt sentrum som mottok, filtrerte og fordelte impulsene.
Christiania var ingen hovedstad i kulturell henseende, bare én av flere byer som hver spilte
rollen som hovedstad og formidlingssentral i sitt distrikt.
2.1.3 Christiania og omlandet
Beliggenhet og adkomst
Ved sin beliggenhet i enden av en fjord som strakte seg langt inn mot hjertet av Østlandet,
hadde både Christiania og forløperen Oslo fordelen av et stort oppland. Denne fordelen var
imidlertid ikke fullt så stor som kartet antyder, idet de store vassdragene med gode
fløtningsmuligheter munnet ut andre steder. Derfor kom vekstbetingelsene som fulgte med
trelasteksporten for en stor del andre byer til gode. Også den lokale topografien motarbeidet
effekten av den sentrale beliggenheten. Stengende åser på alle sider satte grenser for
fremkommeligheten til lands, og trafikken til og fra byen måtte søke seg vei langs en av de få
farbare traséene. Egentlig var det (nesten som idag) bare tre veier ut av Oslo-gryta – gjennom
Groruddalen nordover, gjennom Bærum vestover og over Ekebergplatået mot sør.
56