avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Susanne, som ble voldtatt av en bekjent, mente at hun ble forsøkt fremstilt som ”en billig
tøs” av forsvareren. Hun fortalte:
"Jeg forstår ikke at en forsvarer kan være så usaklig som han var… Og da sa han
også det at han hadde hørt - for han hadde jo snakka med mange visst nok, og fått
masse tilbakemeldinger fra han som voldtok meg da, at de første månedene etter
voldtekten så hadde jeg vært på byen, ute hele tida og jeg hadde alltid gått med
miniskjørt og utringa topper og sånn som det, og hvis jeg hadde blitt voldtatt så
hadde jeg ikke kunnet gått sånn. Sånn var det bare. Hun (dommeren. Min anm.)
stoppet han mange ganger og spurte – "hva er det du vil, kom til det du vil frem
til, hva har dette med saken å gjøre?"… Så det var veldig overraskende at en
voksen mann som er forsvarer, og som skal holde seg til saken, peilte det så feil
vei altså."
Hun og bistandsadvokaten hadde pratet om dette, og hun svarte derfor tilbake om at dette
ville hun ikke svare på for hadde hun gått naken rundt så skulle ikke det hatt noen
betydning. Hun syntes likevel det var tungt å bli stilt slike spørsmål. Hun fortalte videre:
Ann Iren: "Spurte han noe om fra før voldtekten?"
Susanne: "Ja, han spurte veldig mye om forskjellige ting, om jeg hadde vært
mye og festa, og om jeg hadde hatt mye seksuell omgang med
andre, om jeg hadde vært med mange gutter, om jeg hadde
oppfordra til det selv. "
Ann Iren: "Spurte han direkte om det?"
Susanne: "Jo, han spurte rett ut så det var ganske mange spørsmål som var
ganske krasse. Han spurte rett ut om jeg var sikker på at jeg ikke
hadde oppfordra til det selv. Og han ble stoppa enormt mye. Dette
her kan du ikke spørre om rett og slett… Når jeg gikk og lukka opp
døra så gikk jeg kun i en nattskjorte. Hvorfor jeg ikke kledde på
meg for det var jo ganske normalt å kle på seg før en tok inn noen.
Jo, og så sa jeg - men det er ikke så veldig normalt at folk kommer
grinende på natta og skal komme inn heller, men jeg skulle være
snill – jeg forventa jo ikke det at en kamerat skulle gjøre noe sånt.
Også begynte han å trekke inn og spørre om hvorfor jeg ikke hadde
laget lyd og hvorfor jeg ikke hadde gått opp og sagt til foreldrene
mine at nå kom det noen inn og masse sånne ting. Så jeg sleit
veldig etterpå – Hvorfor gjorde jeg ikke det? Så det ble jo enda
verre. Jeg brøt jo sammen etter ganske kort tid (etter rettssaken.
Min anm.)."
Forsvarerens spørsmålsstilling førte til vanskeligheter for henne i etterkant fordi hun selv
begynte å stille seg de samme spørsmålene. Hvorfor hadde hun ikke gjort sånn eller slik?
Etter første instans brøt hun sammen, og oppsøkte derfor psykolog. I lagmannsretten
brukte forsvareren dette mot henne, og ville ha det til at hun oppsøkte psykolog som et
102