avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

kan ikke være sikkert, men det gis klart uttrykk for at det ikke var en gjennomtenkt
handling. Linda fortalte:
"Ja, jeg kom hjem. Altså, det var jo på natta og så kom jeg hjem og da var jeg helt
– herregud, jeg skjønte det ikke helt da. Og så var tilfeldigvis faren min våken, og
jeg sto jo bare der som et spøkelse. Og han spurte: hva er det som har skjedd? Jeg
svarte: jeg tror jeg har blitt voldtatt. Og han sa: herregud, vil du vi skal ringe
politiet, vi må jo det? Jeg sa: ja, ja selvfølgelig. Og han gjorde det."
Situasjonene over kan sies å karakterisere hvordan tankene rundt å kontakte politiet har
vært for 6 av kvinnene. Det har blitt gjort omgående etter overgrepet. Dette kan tyde på at
de i utgangspunktet har hatt tiltro til at politiet kan gjøre noe med det inntrufne.
Det var to stykker, Silje og Cecilie, som ikke kontaktet politiet kort tid etter overgrepet.
Med kort tid menes her under en time. De anmeldte 2-3 dager senere og fortalte at det
hele nærmest ble styrt utenfra av andre. Det som er verdt å merke seg er at disse ikke
henvendte seg til politiet først. Cecilie snakket med sin søster om overgrepet to dager
senere, og søsteren mente da at hun måtte dra på legevakta og at hun måtte anmelde, noe
hun så gjorde. Fra legevakta ble hun sendt direkte til politiet for å anmelde. Silje
henvendte seg på et krisesenter for å få hjelp tre dager etter overgrepet, og ble sendt
videre derfra til legevakta. Legevakta ordnet slik at hun fikk time hos advokat fem dager
etter overgrepet, og denne var da bestemt på at dette var en klar sak som måtte anmeldes,
og tok henne med til politistasjonen. Hun fortalte:
"Han (en venn. Min anm.) ville jeg skulle ringe politiet og anmelde med en gang.
Jeg hadde ikke lyst til å anmelde for jeg hadde ikke lyst til å si det videre til noen
sånn… Fra jeg var på krisesenteret og frem til den fredagen (møte med advokat.
Min anm.) så går jeg som en sånn liten zombieperson og gjør egentlig det de
andre ber meg om."
Hun følte altså at hun ikke var i stand til å ta noen styring selv, og derfor bare gjorde som
andre sa. Dersom hun hadde tenkt seg om ville hun ikke ha anmeldt sier hun. Felles for
disse to var at det ikke var anmeldelse som sto i sentrum, men det å få en form for hjelp.
Tina kontaktet politiet umiddelbart etter overgrepet, men hadde store beslutningskvaler i
forhold til det å anmelde overgrepet og opprettholde anmeldelsen i etterkant. Dette hang
sammen med at overgriper var hennes egen mann. Relasjonen til overgriper spilte inn i
45