avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

jeg at informantene søkte å prate ut om sine erfaringer. I etterkant av intervjuene spurte
jeg kvinnene om hvordan de hadde opplevd intervjuet, og jeg fikk da positive
tilbakemeldinger. Det ble også sagt helt konkret av to informanter at de opplevde det som
godt å få prate om det som hadde skjedd.
2.1.3 Analyse
Min analysemetode tar utgangspunkt i at det er kvinnenes livsverden og deres opplevelser
jeg vil beskrive og tolke. Et viktig kriterium for at resultatet skal kunne gi utdypet
forståelse er at informantene, andre berørte aktører og folk som kjenner til feltet skal få
en følelse av overskridende gjenkjennelse (Repstad 1987:59). Med dette menes at de
berørte aktørene skal kunne kjenne igjen det som det skrives om. Ren gjenkjennelse er
ikke nok til å gi større forståelse av emnet. Empirien må derfor kobles til teori på en slik
måte at leserne kan oppnå en overskridende erkjennelse i tillegg til gjenkjennelsen (ibid).
Jeg har forsøkt å oppfylle dette kriteriet ved å benytte den hermeneutiske metode i min
analyse. Den hermeneutiske prosess innebærer at man pendler mellom deler og helhet og
mellom sin forforståelse og ny innsikt, og at man fokuserer på å finne et dypere
meningsinnhold enn det umiddelbart innlysende (Widerberg 2001, Thagaard 1998).
Hvordan jeg i praksis forsøkte å oppnå dette vil jeg nå si litt om.
Under analysen av materialet tok jeg utgangspunkt i rekkefølgen kvinnene hadde gått
igjennom rettsprosessen, fra anmeldelse til utfall av saken. Min egen forforståelse var
preget av et kritisk blikk på hvordan voldtektsofrene blir møtt, og etter samtaler med
Tove Smaadahl og Herdis Magerøy, som jobber med voldtektsutsatte, ble jeg ikke mindre
kritisk. Dette fordi de påpekte flere negative faktorer med måten voldtektsofre blir
behandlet på. Innenfor de ulike fasene forsøkte jeg å se utover min egen forforståelse, og
lytte til hva kvinnene fortalte meg. Jeg ville være åpen for de ulike individenes erfaringer,
positive så vel som negative.
24