avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Ingen av mine informanter syntes at forsvarerne stilte kun konkrete og adekvate spørsmål
slik som Langbach (1996) mener det bør gjøres. Langbach var også bekymret for
rettssikkerheten da forsvarerne ifølge ham er for forsiktige overfor ofrene i saker om
seksualisert vold. Dette støttes ikke av mine informanter 20 . Forsvarerne i disse kvinnenes
saker kan heller sies å være i den kategorien som er verbalt aggressive og insinuerende.
Ofre for ukjente, bekjente og kjæreste/ektemann kan sies å bli møtt med noe av det
samme av forsvarer. På den ene siden stilles det spørsmål om hva som skjedde i
forbindelse med overgrepet, og spørsmålene stilles gjentatte ganger. På den andre siden
stilles det spørsmål om offerets opptreden i helt andre situasjoner. Disse spørsmålene kan
sies å være et forsøk på å kategorisere offeret som verdig eller uverdig ved å insinuere at
hun har dårlig moral, og derfor ikke er et fullverdig offer, men snarere en medskyldig. En
slik form for kategorisering kan bidra til å stigmatisere ofrene, noe som kan føre til at
bearbeidingen av overgrepet blir vanskeligere. Flere voldtektsofre føler ifølge Lees
(2002) at når deres rykte blir angrepet i retten er det like ille som selve voldtekten. Mine
informanter sa det ikke slik, men det var tydelig at de opplevde mye av
spørsmålsstillingen som ydmykende og stressende.
7.3.4 Dommer
Dommeren styrer rettssaken, og har derfor en posisjon der hun/han har muligheten til å
fungere som en form for buffer i forhold til hva slags spørsmål som blir stilt fornærmede.
Dommeren kan stoppe forsvarer eller aktor dersom de stiller irrelevante spørsmål eller
opptrer usaklig overfor fornærmede. Når det gjelder opptreden i retten har jussens aktører
lover å forholde seg til. Særlig relevant i denne sammenheng er Straffeprosesslovens §
134 som starter slik:
”Bevisførsel om et vitnes vandel eller for å svekke eller styrke et vitnes
troverdighet i sin alminnelighet må bare finne sted på den måte og i den
utstrekning retten tillater. Dette gjelder også bevisførsel om et vitnes tidligere
seksuelle atferd. Slik bevisførsel bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig
betydning. Motbevis må alltid tillates.”
20 Som sagt i metodekapittelet kan jeg ikke foreta noen generaliseringer på bakgrunn av intervjuer med åtte
informanter, noe jeg vil presisere her. Det Langbach (1996) hevder kan være tilfelle i en større
sammenheng.
107