avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Da voldtektsofrene vitnet i retten ble de i stor grad overlatt til seg selv ved at
bistandsadvokatene og dommerne inntok passive i roller og i liten grad var på vakt i
forhold til hva slags spørsmål som ble stilt til fornærmede. Kvinnene opplevde det som
stressende og følte seg nærmest trakassert av forsvarernes spørsmålsstilling. Deres moral
og verdighet ble satt i fokus, og forsøkt trampet ned. Ifølge den pågående undersøkelsen
til Helstrup (Dagsavisen 23.6.2004) om hva som vektlegges i domspapirene fra
voldtektssaker er fokus gått bort fra negativ vinkling på hva slags klær fornærmede hadde
på seg og hva slags alkoholpåvirkning hun var under. Dersom det er slik at denne type
spørsmål ikke har noen betydning i forhold til domsavsigelsene kan det spørres om
hvorfor dommere likevel tillater utstrakt utspørring av ofrene om slike faktorer. Hvilken
funksjon har disse spørsmålene? De kan bidra til usikkerhet og vanskeligheter for ofrene
selv. De kan brukes som et forsøk på å influere juryen ved å spille på mulige fordommer
blant dem. Forsvareren har en jobb å gjøre som innebærer at hensynet til klienten, det vil
si tiltalte, kommer først, og det kan derfor være vanskelig å kreve at hun/han bør vurdere
nøye hva slags spørsmål som kan stilles fornærmede ut ifra hvordan offeret vil takle det.
Inne i rettssalen vil det overordnede ansvaret i så måte ligge hos dommeren, og ut ifra
hva mine informanter har fortalt lar dommere forsvarere gå mye lenger i sin
spørsmålsstilling enn hva retningslinjene tilsier at de skulle fått lov til. Det medfører stor
forskjellsbehandling av disse sakene når noen dommere følger retningslinjene mens andre
ikke gjør det. En mer entydig praksis ville vært et steg i riktig retning. Bistandsadvokaten
har som oppgave å støtte ofrene gjennom rettssaken. Deres juridiske ekspertise tilsier at
de burde vite noe om hva slags spørsmål som kan stilles ofrene og ikke. Som sagt har
fornærmedes advokat lov til å protestere for å hindre utilbørlige eller irrelevante
spørsmål. Slik sett hviler det et ansvar på dem også i forhold til å hindre at unødige
spørsmål stilles deres klient. Om mytene fortsatt lever i rettsapparatet vil drøftes nærmere
i kapittel 9. I tillegg vil mulige svakheter i rettsapparatet som system tas opp.
116