avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

sender ut et signal om mangel på respekt for sitt offer, og hvordan dette kan ha en
symbolsk virkning som stikker dypt.
Samtlige av mine informanter fortalte om ulike psykiske vanskeligheter de fikk som følge
av overgrepet. Fire av kvinnene gikk til psykolog for å få hjelp til bearbeidingen. To av
disse gikk også til samtalegruppe hos Dixi. En av disse, Susanne, oppsøkte ikke hjelp før
etter første rettssak da det hadde gått mellom ett og halvannet år etter voldtekten. Det var
først da hun innså at hun trengte hjelp. Hun fortalte følgende:
Susanne: ”Jeg ville ikke ha hjelp.”
Ann Iren: ”Vet du hvorfor du har vært så bestemt på at du ikke ville ha
hjelp?”
Susanne: ”Jeg tror det at i og med at jeg ble voldtatt så følte jeg meg så svak
og så undertrykt. Jeg hadde ikke kontrollen selv, og hvis jeg da
måtte gå til en annen person for å få kontrollen på livet mitt tilbake
igjen så hadde jeg følt meg enda mindre verd og enda mindre. Jeg
har tenkt mye på det i ettertid – hvorfor jeg ikke bare gikk til
psykolog med en gang for det hadde spart meg for veldig mye. For
når alt kom så kom det så kaos etter den første rettssaken at vi
hadde problemer med å sortere. Det var jo derfor jeg gikk så lenge
som jeg gjorde, og fortsatte faktisk enda et år til etterpå hos en
ny… Da hadde det gått ett år – halvannet fra voldtekten til jeg
begynte å snakke med henne (en fra PP-tjenesten ved skolen. Min
anm.). Det var faktisk da alle, hva skal jeg si, senvirkningene kom.
Det begynte med – da fikk jeg veldig angst. Jeg var jo redd for alt
og alle. Jeg fikk veldig skyldfølelse. Den lille jeg hadde måneden
etter det skjedde var ingenting i forhold."
I forkant av dette gikk Susanne og pratet en del med etterforskeren hos politiet som hun
hadde god kontakt med, og dette fungerte litt som terapi fortalte hun. Dette var noe hun
gjorde når hun ble spesielt redd:
"Ganske mye ekstremt som kom av og til når jeg var sånn livredd. Ganske mange
episoder der jeg gikk innom politistasjonen og fortalte ganske mye helt
usannsynlige ting. At jeg hadde sett han og at han sto der med et våpen og sånt.
Det var jo ikke tilfelle i det hele tatt. Det var ganske skremmende hvor vanskelig
det var å skille mellom virkelighet og fantasi altså. Det var ganske intenst ei
stund."
36