avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Nyere undersøkelser foretatt her i Norge viser også at det fortsatt er svakheter i måten
voldtektssaker behandles på. En av dem er rapport 2/2000 fra Riksadvokatens
utredningsgrupper, som tar for seg politiets og påtalemyndighetens behandling av
voldtektssaker. Her kommer det blant annet frem at gruppa som kriminalpolitisentralen
opprettet, i liten grad blir forespurt om bistand i praksis. Dette gjelder også i saker der det
kunne vært behov for det. I rapporten foreslås tiltak for hvordan politiets etterforskning
og påtalemyndighetens arbeidsmåter i disse sakene kan forbedres.
En annen undersøkelse ble iverksatt av kriminolog Bente C. Grambo i samarbeid med
Likestillingssenteret og Barneombudet (2001) etter at overnevnte rapport ble fremlagt.
Denne undersøkelsen omhandlet domstolenes holdninger i voldtekts- og sedelighetssaker.
Ut fra en studie av 248 rettsavgjørelser fra 1995 til 2000 problematiseres domstolens
fokus på faktorer som offerets klesdrakt, alkoholinntak, relasjon til overgriper og om
offeret i tilstrekkelig grad motsatte seg overgrepet. En nyere undersøkelse, som fortsatt er
under bearbeidelse, av dommer avsagt i Oslo tingrett, hevder å vise at domstolene har
gått vekk fra fokus på slike faktorer (Dagsavisen 23.6.2004).
Spørsmål vi vet mindre om her i Norge er hvordan rettsapparatet oppleves av ofrene selv.
Advokater har tidligere gått ut i media og oppfordret voldtektsofre til ikke å anmelde.
Dette på bakgrunn av at rettssaken ofte oppleves som en stor ekstrabelastning for offeret,
nærmest et nytt overgrep. Videre hører vi med jevne mellomrom om sendrektigheten i
rettsapparatet, og hvor lang tid det tar å bli ferdig med en rettssak (Nesvold 1999,
Aftenposten 25.2.2004 og 19.3.2004). Ut fra statistikk og de nevnte undersøkelsene ser
man at det finnes rom for forbedringer, og det vil på denne bakgrunn være et steg videre
på veien å se på hvordan rettsapparatet oppleves i dag, sett fra offerets ståsted. De norske
undersøkelser jeg har nevnt og øvrig forskning på dette feltet i Norge, tar for seg
innfallsvinkler som har gitt mye nyttig informasjon, men de kan sies å være mangelfulle
med hensyn til at ofrenes egne erfaringer stort sett er utelukket. Det viktige, slik jeg ser
det, må også være å belyse hvilke endringer ofrene selv mener de har behov for, både i
forhold til delaktighet i saken, og overfor rettsapparatet som helhet. Jeg har derfor valgt å
gjennomføre en undersøkelse der ofrenes egne opplevelser og synspunkter vektlegges.
11