avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Susanne ble veldig redd etter første instans i retten, hvor han ble dømt, fordi hun da ikke
ble innvilget videre besøksforbud selv om politiet hjalp henne å anke avgjørelsen. Hun
var redd han ville hevne seg på henne etter dommen. Hun følte seg sikrere i perioden før
rettssaken både fordi hun hadde besøksforbudet og fordi han ikke var dømt enda. Hun var
livredd for han mellom første og andre rettssak:
"Jeg, som offer får ikke være der når han forklarer seg, men han får være der når
jeg forklarer meg. Sånn at jeg visste jo ikke hva han hadde sagt – ingenting. Folk
sa jo det at han hadde spilt veldig mye på det at hun har ødelagt livet mitt. Jeg har
ikke ødelagt hennes, men hun har ødelagt livet mitt. Og da lagde jeg en historie
oppi hodet mitt, og ble helt overbevist om det at siden jeg har ødelagt livet hans så
må jo han komme til å ville drepe meg. Siden jeg hadde dømt han. Det er jo helt
rett og jeg er jo kjempeglad for det nå, men det var det jeg slet med da. Jeg gikk
ingen plass alene, ikke på do en gang. Jeg var veldig lite på skolen. Jeg hadde
veldig problemer med å komme meg noen plass. Jeg ble helt innestengt."
De to andre kvinnene, Silje og Cecilie, som kan sies å ha vært i en lignende situasjon ved
at overgriper var en bekjent fikk ingen av disse tilbudene presentert fra politiet. Silje var
veldig redd for overgriper i ettertid. Hun hadde blant annet hørt rykter om at han kunne
være voldelig og var redd for at han skulle oppsøke henne. Hun møtte han på gata en dag,
og ble veldig redd. Han ropte ut: "Pass dere for henne", noe hun opplevde som veldig
ubehagelig. Han oppsøkte henne aldri.
For Cecilie skyldtes frykten blant annet at han hadde truet henne veldig i forhold til hva
som ville skje med henne dersom hun fortalte om det som hadde skjedd til noen. Han var
en del eldre og sterkere enn henne, og hun var redd for at han ville gjøre alvor av truslene
etter at hun anmeldte han. Det gikk også rykter om at han skulle sende folk med balltre
etter henne. Ved ett tilfelle sto han parkert i bil rett ved der hun bodde en dag hun kom
hjem fra skolen. Hun fortalte om det slik:
"Jeg fikk høre at han skulle sende folk etter meg med balltre og kjettinger. Jeg
turte ikke å gå ut om kvelden eller noen ting. Jeg hadde alltid noen med meg. Og
så kom jeg hjem fra skolen en dag, og da sto han parkert ved blokka mi, og da
måtte jeg gå forbi han. Da kjørte han sakte etter meg. Han var syk i hodet."
Der hvor gjerningsmannen var en bekjent av offeret var det bare Susanne som ble hjulpet
med voldsalarm, besøksforbud, og et personsøkernummer hun kunne kontakte hvis det
66