avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

det var grunnen til at et sentralt vitne fikk lov til å vitne at et annet vitne ikke møtte opp.
De hadde ikke tatt seg tid til vitnet hvis ikke det andre vitnet hadde uteblitt. Videre fikk
hun ikke fremmet krav om erstatning for tapt arbeidsinntekt på grunn av tidsnøden.
Kvinnene jeg intervjuet har stått fra en time til flere timer spredt over opp til tre dager i
vitneboksen. Det vanligste var mellom to og tre timer. Om de opplevde det som lenge
eller ikke var ikke nødvendigvis relatert til hvor lang tid de reelt hadde stått der. Berit
vitnet i en time, det vil si kortere enn de andre jeg intervjuet, men opplevde det som svært
lenge. Det var også en time i strekk uten pause, og hun syntes det var vanskelig at de ikke
stoppet opp fordi hun holdt på å begynne å gråte hele tiden. Kine syntes også at hun sto
veldig lenge:
Kine: "Jeg sto der i tre timer, jeg. Det var veldig lenge, og da hadde jeg
vel en dopause eller noe sånt."
Ann Iren: "Ja, var det han forsvareren som holdt på veldig lenge da?"
Kine: "Ja, veldig lenge. Han masa om og om igjen hele tida."
Ann Iren: "Hva var det han gikk mest på? "
Kine: "Det var små detaljer som jeg var litt usikker på, ikke sant. Han
kjørte på det, og det mest ubehagelige skulle han ha meg til å
fortelle ti ganger. Han skulle vel finne et eller annet å peke på da."
Det som utpekte seg som spesielt vanskelig for mine informanter under rettssakene var på
den ene siden å skulle huske alle detaljer fra overgrepet som de hadde forsøkt å fortrenge,
og som var langt tilbake i tid. På den andre siden var det vanskelig for dem at de ikke fikk
frem det de ville ha sagt. Fire av informantene mine opplevde det som stressende å vitne,
og da særlig fordi de var redde for å ha glemt noe. Linda syntes noe av det verste med
rettssaken var at hun ble utspurt i forhold til sine ord på papir. Det var vanskelig å huske
siden det var så lenge siden:
"Det er jo på en måte at de skal gå gjennom det du har sagt under et forhør som
skjedde for lenge siden. Det er ordene dine på papir. Man får jo skumma gjennom
papirene, men det betyr jo ikke at, når man driver og fortrenger og sånn, man blir
jo livredd for å ikke huske. Kanskje svare feil, hva som helst.”
I tingretten følte Tina det som at hun måtte prestere. De hadde det så travelt, og hun
stresset derfor med å være mest mulig kortfattet og veltalende. Berit syntes også det var
stressende å skulle huske, og da særlig alle detaljene det ble spurt etter:
97