avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Anne Robberstad (2002) argumenterer i sin rapport ”Kontradiksjon og verdighet”, som
omhandler fornærmedes stilling i de nordiske land, for at fornærmede bør få partsstatus i
straffesaker. Hun mener at fornærmede på den måten ville blitt behandlet som en verdig
deltaker i prosessen, og at dette kan være viktigere for fornærmede enn utfallet av saken.
Hun ville blitt tatt mer på alvor, blitt anerkjent som en sentral deltaker for å finne ut hva
som har skjedd, og hun ville blitt behandlet som en person hvis mening det var verdt å
høre (Robberstad 2002:69). Ved å delta mer aktivt ville hun hatt et bedre grunnlag for å
forstå resultatet (ibid). I dag må offeret fremme et erstatningskrav overfor overgriper for å
oppnå visse rettigheter som ble beskrevet i del 7.4. I samtlige av mine informanters saker
ble dette gjort nærmest automatisk slik jeg forsto det, noe som er logisk dersom det må til
for å få innsyn i saken og visse rettigheter. Robberstad (2002) mener vi må bort fra denne
koblingen der fornærmede skal være nødt til å fremme et krav for å oppnå rettigheter. Når
det gjaldt utøvelsen av noen av disse rettighetene i praksis, tydet det mine informanter
fortalte på at det ikke fungerte helt som det burde. Bistandsadvokaten i deres saker brukte
i liten grad muligheten til å stille spørsmål, føre bevis, holde sluttinnlegg og passe på at
deres klient ikke ble stilt irrelevante spørsmål. Kan det være slik at ofrene må få
fullverdig partsstatus for at rettsapparatet skal la bistandsadvokaten slippe til, eller for at
bistandsadvokaten selv skal kreve sin plass?
Blant informantene ble det helt klart etterlyst en mer aktiv bistandsadvokat. Uttrykket
”han/hun skulle fungert mer som en forsvarer” ble sagt gjentatte ganger under
intervjuene. Dersom bistandsadvokaten hadde benyttet seg av mulighetene som ligger i
systemet ville ofrene i større grad kunne fått frem sin side av saken. Sånn som det er nå
vil påtalemyndigheten konsentrere seg om de rettslige bevis mens forsvarer vil sette alt
inn på å sverte offeret og male et fordelaktig bilde av overgriper. Christie (1977) skriver i
sin artikkel ”Konflikt som eiendom” om hvordan han mener staten stjeler konfliktene fra
de berørte parter. Videre at de i retten blir omgjort til noe helt annet enn det de var i
utgangspunktet. Dette skjer ved at det er det rettslig relevante som vektlegges og ikke
hvordan de berørte partene selv oppfattet det inntrufne. Slik det er i dag har likevel tiltalte
i større grad mulighet til å få fremmet sine synspunkter gjennom sin subjektive forsvarer
enn det offeret har. Dersom bistandsadvokaten innehar en passiv rolle vil ingen ivareta
146