avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

"Det at det varte så lenge og når forsvarer stilte meg spørsmål så var det så mange
detaljer som det ble spurt om. Og når dommer også spurte ut om det og ba meg
tegne også. Det var så mye detaljer, og da følte jeg meg veldig usikker… Så det
var egentlig det som jeg synes var veldig ekkelt. Det at jeg følte meg dum fordi
jeg ikke husket eller følte at jeg ikke var flink nok til å huske og forklare."
For Camilla var det også stressende i forhold til om hun husket alt når hun vitnet. Videre
følte hun at hun gjerne skulle fått sagt mer under rettssaken. Fem av informantene har følt
i etterkant at de ikke fikk sagt det de ville når de vitnet, og at de dermed ikke har fått frem
alt de syntes var relevant under saken. Camilla fortalte:
Ann Iren: "Kan du fortelle litt om hvordan det var når du skulle vitne?"
Camilla: "Ja, det var jo stressende da synes jeg. Det er en så lang historie.
Jeg vet ikke om jeg husker noe fra det, men jeg skulle ønsket at
jeg hadde fått si mer. For man er så stresset i den situasjonen at
man glemmer ting og sånn."
Hun mente at hun ble for lite utspurt. Berit følte at det ikke kom godt nok frem under
rettssaken at hun hadde vært veldig redd for livet sitt:
Ann Iren: "Følte du at du fikk sagt det som var viktig å få sagt? "
Berit: "Det meste fikk jeg jo sagt, men jeg skulle sagt tydeligere at jeg
faktisk var veldig redd for livet mitt der og da. Det fikk jeg kanskje
ikke sagt tydelig nok da."
Kine syntes det manglet en del på at hun hadde fått frem sin side av saken godt nok:
Kine: "Det var mye jeg ikke fikk fortalt."
Ann Iren: "Du følte altså at det var ting som ikke kom ordentlig fram eller? "
Kine: "Ja det gjør jeg. For min del så synes jeg det. Det synes jeg
absolutt."
Trine Rjukan (2001) har foretatt en undersøkelse av Høyesteretts måte å behandle
voldtektssaker på i et historisk perspektiv. Hun fant at Høyesterett var blitt mer subjektivt
orientert og interessert i et helhetsbilde av offerets situasjon. Kan man likevel komme
bort fra at hun kun er et vitne på linje med andre? Ifølge Robberstad (1994) gjør det at
offeret ikke er part i saken situasjonen slik at hun ikke er en aktiv deltaker, men snarere et
objektivt undersøkelsesobjekt. Det er godt mulig at domstolene er blitt mer interessert i et
helhetsbilde av offerets situasjon, men det er fortsatt aktørene i retten som med sine
spørsmål avgjører hva som er rettslig relevant og derigjennom hva offeret får fortalt.
98