avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

"Fordelen med at det tok lang tid er jo at du får se hva slags mén det får. For det
er jo ting som har vært vanskelig i forhold til menn og seksualitet som kommer
etter hvert… Det hadde vært greit å bli ferdig med det sånn ganske raskt, men
kanskje ikke sånn en måned etterpå for da tror jeg du er for oppskjørta enda, i
hvert fall jeg. Jeg tror det, du bør få noen måneder på deg. Det som er tungt med
det er at du vurderer gang på gang på gang om du skal trekke anmeldelsen."
Som vi så i kapittel fem har informasjonen fra politiet til kvinnene vært ulik, og dette har
også satt sitt preg på venteperiodene. Susanne fortalte at den gode kontakten med politiet,
og det at hun hele tiden visste hva som skjedde i forhold til saken var til god støtte for
henne under hele prosessen. I tillegg var hun flere ganger hos advokaten sin de siste tre
månedene før første rettssak og forberedte saken. God støtte fra både politi, advokat og
familie var uvurderlig for henne under prosessen. I den andre ytterenden var Berit som
ikke fikk noe informasjon overhodet, og som derfor ikke visste om saken var henlagt
eller hva som skjedde. Hun ville gjerne visst noe om hva som foregikk, men orket ikke å
kontakte politiet. Motsetningen finner vi i Camilla som kontaktet politiet selv ved flere
anledninger for å få informasjon og fortgang i saken:
Camilla: ”Jeg vet ikke hvor lang tid det egentlig ville tatt hvis ikke jeg
hadde stått på. Nei, for det har jo tatt veldig lang tid dette her. ”
Ann Iren: ”Var det noen spesielle grunner til at det tok så lang tid eller?”
Camilla: ”Nei, de gjorde ingenting. Jeg tror ikke det var spesielle grunner
fordi jeg har måttet purre på dem hele tiden."
Fellestrekket hos disse er at de ønsket å få informasjon angående saken i ventetiden. Det
ville Linda også:
Linda: ”Jeg ville i hvert fall hatt en sånn forklaring på hvorfor det tar så
lang tid.”
Ann Iren: ”Tenker du på informasjon i forbindelse med ventetida?”
Linda: ”Ja. Hvis det skulle være noe. Man føler jo: Har de glemt meg?"
Ventingen opplevdes som tung uansett for mine informanter, men hva slags hjelp de fikk
til å bearbeide overgrepet, og hvilken informasjon de fikk om hva som skjedde i saken
var utslagsgivende for hvor vanskelig det hele ble. Det mine informanter vektla var at
deres liv ble satt på pause, og at det ble vanskelig for dem å bearbeide overgrepet på
grunn av at prosessen tok så lang tid.
92