avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Cecilie: ”Ja, at jeg ikke ble trodd. De tok ikke noe hensyn til at det var jeg
som var offeret. Det var liksom jeg som løy omtrent da. Jeg snakka
ikke sant. Jeg var fjorten år. Man sitter jo ikke og finner på sånne
ting.”
Dette avhøret opplevde hun som helt forferdelig og hun gråt hele tiden. Cecilie følte det
som om hun ble anklaget, som at det var det var hun som hadde gjort noe galt og som om
de ikke trodde henne i det hele tatt. Hun fikk mye spørsmål i forhold til hva overgriper
hadde sagt, og dette stemte visst dårlig med hennes forklaring fikk hun beskjed om. I
tillegg var betjenten opptatt av hennes forhold til sin kjæreste og om hun var seksuelt
aktiv med denne. Hennes inntrykk var at de mente at siden hun hadde et seksuelt forhold
til sin kjæreste så var hun nok med på det. Det skal sies at det ikke var kjæresten som
hadde begått overgrepet, men en bekjent av dem begge. Hennes kjæreste hadde også fått
flere spørsmål knyttet til deres seksualvaner som for eksempel om hvor aktiv hun var
under akten, og i hvilken grad hun tok initiativ til seksuell omgang. Hennes seksuelle
vandel ble altså trukket inn og regnet som relevant av politiet under deres etterforskning.
I motsetning til Cecilie fikk Susanne ha med seg moren sin, og satt i avhør i overkant av
seks timer samme kveld/natt. Hun husker lite fra spørsmålene. Det hun husker er
opplevelsen av å bli tatt alvorlig og at politiet var på hennes side. Slik fortalte hun om
hvordan en politibetjent stilte opp for henne, og avhøret:
"Jeg synes det var veldig greit. Han (politibetjenten. Min. anm.) var kjempegrei.
Sånn som nå i etterkant så har han kommet og drukket kaffe hos oss. Det sier jo
bare litt om hva slags person han er. Under rettssak og alt så var han med selv om
det ikke var hans sak, og fulgte opp. Jeg har vært veldig heldig da. I og med at
mor var der (under avhøret. Min anm.) så var det liksom helt greit. Det er mange
som føler at de ikke blir trodd, men det følte jeg med en gang. Han sa det at: vi
skal ta han dritten. Det var det første han sa nesten. Jeg fikk ta så mange pauser
jeg ville og alt – du bestemmer, og det var veldig viktig når jeg akkurat hadde
opplevd det å ikke bestemme. De timene gikk faktisk ikke så seint selv om det var
ganske lenge."
Susanne følte at politiet støttet henne helt og fullt. En av de andre, Tina, fikk også et
meget positivt inntrykk:
"De oppførte seg veldig ålreit. Jeg tror det hjalp helt sikkert veldig at han tilsto
med en gang. De trodde meg jo og bakka meg opp, og det hadde veldig mye å si
for meg sånn psykologisk. Kvinner i forhold til menn. De tok veldig avstand fra
det han hadde gjort, men uten å stemple han. De var veldig flinke sånn. De
58