avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Disse ideene mener Petrak også er knyttet til ideen om at menn har en ukontrollerbar
seksuell lyst og at de fleste kvinner fantaserer om å bli voldtatt. At menn voldtar på grunn
av seksuelle lyster tilbakevises ved at de fleste menn som voldtar har hatt tilgang på
frivillig sex da de begikk overgrepet (Dunn og Gilchrist i Petrak 2002a). Videre viser
traumene ofrene har i etterkant av voldtekt at det oppleves som en terroriserende og
aggressiv handling, og at overgriper gjorde det med det for øye å kontrollere og ydmyke
offeret sitt (Petrak 2002a).
Ifølge Ragnhild Hennum (2004) var den offentlige debatt i Norge frem mot 1990-tallet
preget av forståelse for ofres beskrivelser av seksualisert vold. Tidlig på 1990-tallet
endret imidlertid dette seg til større fokus på uskyldig dømte og eventuelle falske
anmeldelser fra kvinner. Dette medførte mer skepsis til seksualisert vold og blåste liv i de
gamle mytene (ibid). Disse holdningene 2 har jeg selv merket blant venner, kolleger,
familie og bekjente mens jeg har arbeidet med avhandlingen. Utallige ganger har jeg fått
spørsmålet ”hva med de falske anmeldelsene?” både fra menn og kvinner. Mitt inntrykk
er at dette er noe folk tror forekommer relativt ofte. Når det gjelder forekomsten av falske
anklager om voldtekt blir denne regnet for å være meget lav. En undersøkelse fra New
York Crimes Analysis Unit fant at raten for falske anmeldelser av voldtekt og andre
seksuelle overgrep var på rundt 2 prosent (i: Petrak 2002:12). En annen undersøkelse
foretatt av Chambers og Millar (i Temkin 2002:5) viste at til tross for utbredte antagelser
blant politibetjenter om at mange voldtektsanmeldelser var falske, svarte de nei på
spørsmål om de kunne dokumentere sine antagelser. Det finnes intet bevis for at falske
voldtektsanmeldelser skjer oftere enn andre falske anmeldelser av forbrytelser hevder
Jennifer Temkin i sin bok Rape and the legal process (2002).
Kvinnebevegelsen og kvinneforskningen i Norden har vært relatert til hverandre gjennom
vitenskap og praksis, og betegnelsen aksjonsforskning sies ifølge Snare (2003) å være
treffende for å karakterisere dette forholdet. Praksisen, i form av opprettelse av
krisesentre, voldtektsmottak og andre hjelpetiltak har vært avhengig av
2
”Holdning vil si det umiddelbare og gjerne reflekterte forhold vi har til et fenomen” (Veiden og
Burkeland 1999:63).
7