avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

krisesentrene og til Dixi, med vedlagt følgeskriv fra Tove Smaadahl, sammen med et
skriv som kunne gis til potensielle informanter (Se vedlegg nr. 2, 3 og 4). Jeg var også i
et møte med lederen for Dixi i Oslo, Herdis Mågerøy, der jeg forklarte utfyllende om
prosjektet, og fikk informasjon om voldtektsofres situasjon i Norge. Videre gikk jeg i
forkant av intervjuene til Oslo tinghus og observerte en voldtektsrettssak for å få bedre
innblikk i hvordan det foregikk.
Informasjonsskrivene ble sendt ut tidlig i januar 2003, og da jeg fortsatt hadde få
informanter når det nærmet seg sommer så kontaktet jeg også to bistandsadvokater for å
få flere informanter 5 . Det var vanskelig å få tak i informanter, noe som blant annet
skyldtes at de som jobbet med voldtektsutsatte kvinner på krisesentre og Dixi var
tilbakeholdne med hvem de kunne spørre av frykt for at kvinner skulle måtte rippe opp
igjen i overgrepet. Dette har jeg stor forståelse for. Utvalget ble til slutt bestående av åtte
kvinner. Av disse ble henholdsvis tre formidlet gjennom Dixi, en gjennom
krisesentersekretariatet, to gjennom bistandsadvokater, og to kontaktet jeg på annet vis 6 .
2.1.1 Utvalg
En kvalitativ undersøkelse gjennomføres vanligvis blant forholdsvis få informanter, men
til gjengjeld rettes søkelyset mot et stort antall egenskaper hos disse enhetene. Siktemålet
er å oppnå en mer helhetlig forståelse av spesifikke forhold (Grønmo 1982). Med dette
for øye var ikke målet mitt på noen måte å forsøke å få et representativt utvalg av
voldtektsofre, men heller et utvalg som kunne gi bredde i informasjonen.
I utgangspunktet hadde jeg håpet å få intervjue mellom ti og femten kvinner da man
ifølge Kvale (2001) ofte får nok informasjon ved dette antall, men det totale antallet
endte til slutt på åtte. Etter åtte måneder valgte jeg å avslutte intervjuprosessen til tross
for at antallet intervju med fordel kunne vært høyere. Flere hevder at du bør fortsette med
5 Voldtektsmottaket i Oslo ved Helle Nesvold ble også kontaktet, men etter en vurdering kom de frem til at
de ikke kunne hjelpe meg. Avgjørelsen skyldtes at de ikke ønsket å kontakte voldtektsofre, tidligere
pasienter, som tidligere hadde vært hos dem av frykt for at de da skulle rippe opp igjen i overgrepet.
6 Av anonymitetshensyn vil jeg ikke oppgi hvordan disse informantene ble kontaktet.
15