avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

forbedringer. I tillegg har de kvinnene som ble fulgt opp godt av politi og
bistandsadvokat følt seg styrket i etterkant. Dersom vi leter i eksisterende litteratur og
lytter til hva ofrene selv sier så har vi en del kunnskap om hvor skoen trykker, og hva
som skal til for å gjøre situasjonen bedre. Dette tilsier at det bør prioriteres å gjøre noe i
praksis. Det kreves ikke revolusjoner, men ved å foreta enkelte grep kan vi kanskje oppnå
og flytte noen lass. Forbedringer i rettsapparatet bør ikke gå på bekostning av ressurser til
hjelpetiltak for ofrene. Estimerte høye mørketall, og forskning som tilsier at voldtektsofre
lider under alvorlige ettervirkninger, tilsier at hjelpetiltak må prioriteres.
Det ville vært interessant og sett nærmere på hvilke holdninger som eksisterer i
rettsapparatet og befolkningen ellers. For eksempel ville en oppfølgende undersøkelse av
den Asta Magni Lykkjen (1975) foretok på 1970-tallet av politiet, kunne gitt verdifull
innsikt i hvordan politiet går frem i voldtektssaker, og hvor langt vi er kommet siden den
gang. Andre interessante temaer å gå videre på kunne vært hvordan bistandsadvokatene
ser på sin egen rolle, hvilke faktorer utenom selve lovbruddet domstolen tar opp under
hovedforhandling både i forhold til tiltalte og fornærmede, juryordningen, straffenivået i
voldtektssaker sett i forhold til andre grove lovbrudd, og ikke minst hvorfor så få
voldtektsanmeldelser fører til at tiltale tas ut. Jeg har med denne avhandlingen forsøkt å
gi voldtektsofrene en stemme slik at det kan tas høyde for hva de regner som viktig i
videre forskning på feltet.
157