avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Da tenkte jeg: søren og, at de har stoppet de bevisene." Tiltalte endret til en viss grad på
forklaringen etter hvert og i andre instans ble han frikjent for voldtekten til tross for at
han i utgangspunktet hadde innrømmet det inntrufne. I tillegg til at prøvene ikke ble sendt
til sjekk, unnlot politiet å vitne under rettssaken, noe hun forsto skyldtes at de mente
saken var opplagt slik at tiltalte ville bli dømt uansett.
I to tilfeller har politiets etterforskning rett og slett glippet. Flere måneder etter et
overgrep viste det seg at de hadde gransket feil åsted til tross for at Kine den gjeldende
natt viste dem åstedet. I saken til Camilla glemte politiet å få tak i skadebilder av henne
fra legevakten, noe som medførte at tiltalte ble sluppet ut av varetekt.
Når det gjaldt vitner forespurte politiet gjennom advokatene til kvinnene om de hadde
noen. Tina oppfattet det som at hun og advokaten skulle gjøre politiets jobb. Hun fortalte:
”Et annet poeng med det der med at det er politiets sin jobb og ansvar også finne
ut om det skal være flere vitner for det ble jo jeg spurt om, om jeg hadde noen
vitner. Unnskyld meg, men skal jeg begynne å tenke på det nå når vi skal i retten
neste måned. Er ikke denne saken egentlig forberedt? (politiet tok kontakt
gjennom advokaten hennes. Min anm.)”
Noen opplevde det slik at politiet hjalp gjerningsmann med vitner mens de måtte ordne
denne biten selv. En av informantene mine følte at hun måtte kjempe hele veien for at
politiet skulle foreta granskninger i hennes sak. Eksempler på hva hun måtte mase og
purre på er å få venninnen avhørt om sine redsler, oppsporing av telefoner i forbindelse
med telefonterror og vitner på sin side. Hun fortalte følgende rundt dette:
Camilla: ”Jeg ble oppfattet som en pest og en plage. Jeg måtte også kjempe
for at mine venninner skulle innkalles til avhør. Jeg sa at de vet
hvor redd jeg var før dette skjedde så de må jo være viktige vitner.
Det ble brukt mot meg i ettertid da at etterforskningen hadde tatt så
lang tid på grunn av meg. Det var jo virkelig viktige vitner da."
Ann Iren: ”Det inntrykket jeg får nå så er det sånn at politiet egentlig ikke
har tatt initiativ til noe etterforskning i det hele tatt?”
Camilla: ”Jo, vitner på hans side fikk han jo ganske kjapt igjennom. De
skulle gå god for hvor snill og grei han var og sånn for han har jo
den siden også. Men jeg måtte ta initiativet til vitner på min side.
Det var ingen som spurte meg om det var noen som visste hvor
redd jeg var. Det var ingen som spurte meg om noen ting."
72