avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

å intervjue til det ikke fremkommer noe spesielt nytt (Kvale 2001, Repstad 1993). Jeg
finner det fornuftig å holde intervjuene i gang til du er i den situasjonen at temaet
begynner å bli uttømt. Det var likevel slik for meg at dette ikke kunne la seg gjennomføre
innenfor mine rammer. Slik jeg opplevde hele situasjonen ga samtlige åtte intervjuer meg
ny og viktig informasjon, og jeg tror at ytterligere intervjuer med flere kvinner kunne gitt
meg et enda bedre innblikk i hvilke opplevelser voldtektsofre har i møte med
rettsapparatet. Det kan ikke sies om jeg ved å intervjue flere kvinner ville fått
informasjon om flere problemstillinger på feltet eller kun flere uttalelser om de
problemstillinger jeg allerede hadde fått kunnskap om.
Utvalget er tilfeldig ved at jeg i utgangspunktet ikke satte noen krav, men baserte meg på
hvem som ville delta og henvendte seg til meg. Meningen var å intervjue kun kvinner
som hadde fått sin sak fremmet for retten, men i det endelige utvalget er også to kvinner
som fikk sine saker henlagt inkludert. Denne endringen skyldtes to ulike grunner. Det å få
tak i kvinner som hadde vært igjennom en rettssak viste seg å bli mye vanskeligere enn
jeg trodde. Dette har sammenheng med at få voldtekter blir anmeldt og ikke minst at det
tas ut tiltale i få saker. For å illustrere hvor få kvinner det er i denne situasjonen kan jeg,
utover statistikken nevnt innledningsvis, legge til at en av informantene mine, som deltok
i en Dixi-gruppe, fortalte at det bare var hun i den gruppen bestående av åtte kvinner, som
hadde anmeldt forholdet. Dixi ville gjerne hjelpe meg i denne sammenhengen, men det
var begrenset hvor mange de hadde å spørre. En annen grunn til at jeg også valgte å
intervjue to kvinner som hadde fått sin sak henlagt var at de henlagte sakene er en stor
utfordring da de utgjør et klart flertall, og både Dixi og krisesentersekretariatet var opptatt
av at få saker fører til tiltale. Disse kan også ha andre erfaringer med rettsapparatet enn de
som har fått sin sak fremmet for retten, og dette ville jeg gjerne inkludere i mitt materiale.
Det kan stilles spørsmål ved hvorfor jeg ikke intervjuet flere av disse da de kunne vært
enklere å få tak i, og min forklaring ligger i tidsbegrensningen. Det tok lang tid å skaffe
tilveie informanter, og disse to kvinnene var blant de siste jeg intervjuet. Jeg opplevde at
jeg dessverre måtte sette strek for datainnsamlingen.
16