avhandl_ann_iren_vigrestad_2004

Når det gjaldt å være part i saken var Tina den eneste som var helt klar på at det var noe
hun ikke ønsket:
"Han (en person i avisen fra en artikkel om ofre og partsrettigheter. Min anm.) er
ikke for at offeret skal bli part i saken. Og det er jeg litt enig med han i altså. For
jeg vil på en måte ikke ha det ansvaret. Da blir det enda mer meg som går til
angrep på han. Jeg synes på en måte det er veldig greit jeg at det er det offentlige
som skal straffe han for det der. Ikke jeg. Så kan jeg heller mene hva jeg vil om
lengden på straffen og alt det der… Hvis vi skal være part så vil det ha mye å si
hva slags ressurser vi har. Vi har opplevd et overgrep som mer eller mindre
reduserer oss, og så skal vi måtte gjøre en jobb."
I hennes tilfelle handlet det om hennes egen ektemann, og hun var veldig i tvil i forhold
til det å anmelde og opprettholde anmeldelse mot han, og syntes det var et tungt ansvar.
For henne ville det å skulle være part gjort at hun hadde følt seg enda mer ansvarlig i
forhold til straffesaken mot mannen, noe hun ikke ønsket. Hun tror partsrettigheter kunne
blitt en ekstra belastning for ofrene. Videre var Tina opptatt av at måten et offer kunne
benyttet partsstatusen sin på ville vært avhengig av hva slags ressurser personen hadde,
og at dette kunne ført til ulikheter. Camilla, som kan sies å ha vært i en noe lignende
situasjon som Tina, bortsett fra at overgriper var en ekskjæreste i hennes tilfelle, var helt
uenig og var den som var klarest på at hun ønsket at ofrene skulle være part i saken. Hun
fortalte følgende om sitt syn på saken:
"Jeg mener at en fornærmet må være part i egen sak. For det jeg opplevde når jeg
kontaktet politiet var at jeg ble avvist hele tiden fordi at de skulle være objektive.
Og aktor var objektiv, men forsvareren var ikke objektiv, ikke sant.
Informasjonen vil bli mer korrekt… Som fornærmet og vitne så blir ikke
vitnemålet tillagt like stor bevismessig betydning som et vanlig vitne. Og jeg
tenker på andre voldtektsofre som ikke hadde de skadene jeg hadde, hva med
dem? Jeg tror at det ville blitt mye mer rettferdig og mye mer riktig belysning av
sannheten hvis offeret kunne fått lov til å være part i egen sak, og få lov til å stille
spørsmål”
Susanne sa også at hun ønsket å være part i saken, men var usikker i forhold til det å være
til stede hele tiden. Hun visste ikke om hun hadde orket å høre på tiltalte, og syntes derfor
at det måtte være mulighet til å velge om hun ville vært der når tiltalte forklarte seg eller
ikke. Det viktige ville vært og hatt muligheten. Hun syntes det var urettferdig slik som
det var:
113