Gode_skoler__gode_for__alle_.

taritetsteorien – mellom gode resultater og god undervisning gitt av gode
lærere, er dokumentert i flere studier referert i Haug (2008).
Den litt triste konklusjonen Haug (2010) trekker er at forandringene i
elev- og lærerollen ikke har bidratt til å hjelpe de svakeste elevene til å finne
seg bedre til rette i skolen. Det er fremdeles en sterk sosial reproduksjon i
skoleprestasjoner, noe som Hernes (1974) også pekte på for snart 40 år siden.
Det er de samme tendensene som fremdeles gjør seg gjeldene. Barn fra
ressurssterke familier kan få hjelp hjemme om skolen svikter. Barn som
vokser opp i familier med liten kulturell kapital er i stor grad henvist til det
skolen kan tilby. Haug sier at de grupper som synes å tape på skolens mer frie
arbeidsformer og prinsippet om ansvar for egen læring, er minoritetsspråklige
elever og gutter.
Haug (2010) kommer med en interessant betraktning til slutt. Skolen
og lærerutdanningen har blitt styrt av ideologiske og politiske interesser som
ikke er blitt utsatt for empirisk testing før i det aller siste. Dette kan fremstå
som merkelig når meget av den norske klasseromsforskningen har karakter av
å være evalueringsforskning (for eksempel Imsen, Klette, Blichfeldt).
Meningen med evalueringer av skolereformene må jo være å gi tilbakemelding
til politikerfeltet og beslutningstakere for å informere om reformen
har fått gjennomslag og om den virker etter hensikten. Det er mulig at
kommunikasjonen og/eller tilbakemeldingen fra forskere til myndighetene
ikke er god eller poengtert nok, eller at myndighetene er immune mot den
kritikk som eventuelt måtte komme frem i evalueringsrapportene. Men en
skal heller ikke undervurdere at selv om forandringsviljen er tilstede, er
sosiale institusjoner tunge materier å bevege. Den norske skolevirkeligheten,
er som nevnt, meget sammensatt. Det som fungerer bra i en klasse på en
skole har nødvendigvis ikke samme effekt et annet sted. Det være seg i
naboklassen eller på en annen skole.
Haug har i ulike arbeider både sammen med andre (Bachmann mfl.
2010) og alene (Haug 2008, 2010) levert grundige sammenfatninger av den
norske klasseromsforskningen. Disse arbeidene er delvis overlappende ved at
de forteller noe av den samme historien, men på visse punkter supplerer
arbeidene hverandre. Ved å forholde seg til Klettes (2004) tidlige arbeid og
Haugs senere oversiktsarbeider, kan en skaffe seg en meget god innsikt i
70
NOVA Rapport 10/11