Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

98 Konklusjon og muligheter for videre forskning
sakkyndige kan neppe være hele forklaringen på at sakkyndige ikke oppnevnes i mange
saker. Av de kvalitative resultatene framkom det at noen dommere ut ifra
prosesskriftene og samtaler med partenes advokater, av og til kan avgjøre at saken er
såpass nær et forlik at sakkyndig bistand blir vurdert som unødvendig. Videre
undersøkelser omkring momentene dommerne legger til grunn for sine valg bør utføres.
Utforming av sakkyndiges mandat kan også skje på ulike måter. Sakkyndiges
arbeid kan enten igangsettes før første møte etter et mer spesifikt mandat fra dommeren,
eller etter første møte på bakgrunn av en diskusjon i plenum på første rettsmøte omkring
hvilke undersøkelser som er nødvendige og ønskelige. De kvalitative intervjuene peker i
retning av at der sakene avsluttes på første møte, har sannsynligvis også
sakkyndighetsarbeidet vært igangsatt før første møte. Hvorvidt kun ett møte fører til
skjørere forlik, eller om det hefter ulemper ved at sakkyndige foretar samtaler (særlig
med barna) før første møte kan ikke belyses ut i fra denne studien. Videre forskning i
forhold til dette må innlemme partenes erfaringer, og da helst målt flere ganger over tid.
Fra den kvalitative delen av undersøkelsen finner man indikasjoner på at selv om de
profesjonelle aktørene er samstemte omkring tematikken i sakene som ikke egner seg
for en forliksløsning, så varierer opplevelsen av forekomsten av alvorlig problematikk
som for eksempel seksuelle overgrep, vold og rus. Idet disse funnene er fra den
kvalitative delen av undersøkelsen, er disse ikke generaliserbare. Dette forholdet
oppleves allikevel så viktig at det burde undersøkes nærmere. Spørsmål som bør stilles
er for eksempel: Er det slik at de profesjonelle aktørene som grupper betraktet har svært
forskjellige opplevelser av forekomsten av alvorlig problematikk? Hvor høy er
forekomsten av alvorlig problematikk, og hva karakteriserer disse sakene? Hvor mange
saker kan beskrives som ”enkle”, og hva er kjennetegn ved disse sakene? Hvor ofte
forekommer det et ”misbruk” at ordningen ved at personer ikke vil avslutte meklingen
på tross av at denne ikke fører fram (og man får mistanke om at dette kan ha sin årsak i
spesielle personlighetstrekk hos en eller begge parter)? Sist men ikke minst: Hvilken
metodikk kan de profesjonelle aktørene benytte for å avdekke hvorvidt saker er ”enkle”
eller innehar alvorlig problematikk?
Både de profesjonelle aktørene og tidligere parter bør inkluderes, både i form av
spørreskjema med godt formulerte spørsmål og ved hjelp av kvalitative intervju.
Hovedoppgave 2007, Institutt for psykologi, UiT, Holme, Isachsen, Jarnæs