Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

10 Innledning
om vedkommende har kompetanse til å ta del i ansvaret, samt om partenes relasjon er av
en slik karakter at et samarbeid er mulig å gjennomføre i praksis.
Barnefordeling ved samlivsbrudd
Etter innføringen av den nye ekteskapsloven i 1993 har det vært obligatorisk mekling
om barnefordelingen ved samlivsbrudd mellom gifte foreldre med barn under 16 år. For
samboere med barn ble denne meklingen først obligatorisk i 2007 (barneloven
§ 51). I 2001 ble det gjennomført 12 943 meklinger, hvor henholdsvis 70 % var
knyttet til separasjon/skilsmisse og 30 % var meklinger forut for barnefordelingssaker
hos retten eller fylkesmannen (Ot.prp. nr.29: 2002-2003). I følge Ekeland og Myklebust
(1997) er minst 50 % av foreldrene enige når de møter til mekling. I disse tilfellene er
den obligatoriske meklingen å betrakte som en formalitet for å få utstedt attest på at
mekling er gjennomført (barneloven § 54).
Per i dag har man ikke statistikk over antall barnefordelingssaker som behandles i
retten hvert år, da alle saker registreres under ett. I følge skilsmisseforskningen fikk om
lag 10 % avgjort barnefordelingen av domstolene etter de gamle saksbehandlingsrelgene
(Skevik & Hyggen, 2002; Moxnes, 2001). De fleste foreldre løser derimot
barnefordelingen gjennom private forhandlinger (Skjørten, 2005). Det er ulike årsaker til
at foreldre går til retten for å få hjelp omkring barnefordelingsspørsmål. Det kan være at
konflikten er dypere, for eksempel ved at den har sin opprinnelse i utroskap og at det
derfor er totalt fravær av kommunikasjon og tillit mellom partene. Forskning tyder
videre på at saker som omfatter særlige forhold som for eksempel rusmisbruk, påstand
om overgrep/vold, alvorlig psykisk lidelse hos en eller begge partene eller store språk-
og kultur forskjeller er overrepresentert i barnefordelingssakene som føres for
domstolene (Koch, 2000).
Forskning har ikke kunnet påvise at noen bestemt bosteds- eller samværsløsning er
klart mer gunstig for barns utvikling enn andre (Galtung, 1998). Når foreldrene inngår
private avtaler om barnefordelingen følger barna oftest mor (Skjørten, 2005; (Ot.prp.
nr.29: 2002-2003). Moxnes og Winge (2000) fant i en undersøkelse av skilte foreldre i to
kommuner Trøndelag at 76 % av barna bodde hos mor, 12 % hos far, mens 10 % av
barna hadde delt fast bosted. Nyere forskning om avtalepraksis tyder imidlertid på at
foreldrene noe oftere enn tidligere blir enige om at barna skal bo fast hos far, eller
avtaler delt fast bosted for barna (Ot.prp. nr.29: 2002-2003).
Hovedoppgave 2007, Institutt for Psykologi, UiT, Holme, Isachsen og Jarnæs