Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

Bruk av sakkyndige 79
rettssikkerheten ivaretas godt nok. En av advokatene argumenterte imidlertid for at hvis
man pålegger de sakkyndige skriftlighet, så kan dette innebære at tilgangen på
sakkyndig bistand begrenses. En av de sakkyndige påpekte at referatskriving ikke er
særlig tidkrevende, og ikke sammenlignbart med den tiden det tar å skrive en full
sakkyndig rapport der tolkninger må avveies nøye.
De kvalitative intervjuene pekte i retning av at de sakkyndige først og fremst
framholder sin rolle som barnets talsmann, samt det å sørge for at barnets perspektiv blir
ivaretatt gjennom hele rettsprosessen. Andre sentrale forhold ved rollen som ble nevnt
var å ivareta egen nøytralitet, samt å ikke gå inn i en tradisjonell terapeutrolle.
Sakkyndige vektla at de ikke skulle være ledende, men derimot åpen, tydelig og ydmyk
i sine avveininger. Som sakkyndig i barnefordelingssaker har man en rekke
arbeidsoppgaver som krever et bredt spekter av fagkompetanse. De sakkyndige kan
fungerer som rådgiver for dommeren, mekler mellom partene i saken og kommer med
forslag til løsninger som er til det beste for barnet. De sakkyndige betraktet det som
virkningsfullt å få fokus på barnet i starten av de saksforberedende møtene. I arbeidet
med partene oppga de sakkyndige at de var opptatt av å ansvarliggjøre og øke
foreldrekompetansen, samt å gi psykologfaglige råd og informasjon. Andre viktige
aspekt som ble nevnt var ivaretakelse av partene, normalisering, samt å fokusere på
partenes og barnas ressurser. I samtalen med barna beskrev en av de sakkyndige at det å
ta notater underveis er virkningsfullt, idet man får en annen ro over samtalen. Man
unngår det å komme med spørsmålene i et for hurtig tempo, og som den sakkyndige sa
– ”..når det blir en pause, så kommer det ofte mer.” Hun sa også at notatene er også
greie å ha når man oppsummerer samtalen sammen med barna i etterkant.
I forhold til arbeid med barn viste de kvantitative resultatene at drøyt 60 prosent av
de sakkyndige hadde hatt et eksplisitt mandat til å snakke med barnet i tre av de tre siste
samtalene. I de tre av de tre siste sakene hadde tre fjerdedeler av de sakkyndige
informert barnet om intensjonen med samtalen. Om lag halvparten av de sakkyndige
oppga å ha spurt barnet om dets mening, snakket med barnet i hjemmet, samt
gjennomført flere samtaler med barnet. En femtedel av de sakkyndige svarte at de ikke
hadde hatt samtaler med barn i de tre siste sakene. Resultatene fra de kvalitative
intervjuene tydet på at de sakkyndige nesten alltid snakker med barna, også med de som
er under 7 år. Barn har en ubetinget uttalerett fra fylte 7 år. I en høringsuttalelse uttalte
barneombudet at en nedre aldersgrense ikke var ønskelig, men aldersgrensen ble likevel
Barnefordelingssaker ved domstolene